Regissør Jafar Panahi tar rattet i egne hender og kjører selv når han som liksomdrosjesjåfør kjører i Teherans gater. Ulike taxikunder fletter sammen politikk, realisme og filmreferanser til et bilde av hvordan Teheran og Iran er per i dag.

Panahi har også før trosset forbudet mot å lage film i Iran og denne filmen måtte smugles ut for å få livets rett, grunnet landets beinharde politikk og lover rundt det å lage film på Iransk jord. ”Taxi Teheran” vant Gullbjørnen og kritikerprisen under årets filmfestival i Berlin. Filmen vil kanskje ikke virke like sterk og tankevekkende på oss her hjemme siden vi har det alt for godt her, nærmest på alle måter, men sett med andres øyne derimot er det ikke vanskelig å forstå hvorfor denne filmen er veldig viktig.

Det oppstår altså interessante episoder, diskusjoner og treff mellom ulike mennesker i denne taxien. Alt fra en trangsynt streit lommetyv, via en dødende hardt skadd mann, til en riktig så freidig og oppegående ung jente i onkelungen til Panahi, får vi se herlige, dramatiske og tankevekkende møter med folk og sider ved dette samfunnet. Kameraet i frontruten til Panahi viser oss alt, mens filmen for øvrig er litt vanskelig å skjønne om er dokumentar eller fiksjon. Det sistnevnte er nok det riktige, noe som også gjør alle karakterene og filmens narrative løp enklere å skjønne at har godt opp såpass bra.

Likevel mister den ikke sin kraft av den grunn. Det er for eksempel svært provoserende engasjerende å se diskusjonen mellom den dumme fordomsfulle lommetyven og en langt mer fornuftig lærerinne i starten, eller å se den smarte og intelligente unge jenta som forhåpentligvis vokser opp og får noe utav livet i dette landet i fremtiden. Humor og sjarm er det også her, blant annet i mannen som forsøker å dra nytte av Panahis kjente regissørfjes for å få solgt sine piratkopierte Hollywood-filmer til kundene sine!

Og nettopp Irans filmpolitikk er noe som gjør inntrykk og er en tankevekker. Landet forbyr og styrer nærmest all innflyt av vestlig filmkultur, og Panahis onkelunge har et skolefilmprosjekt som får strenge moralske og konservative føringer fra skolens side. Ytringsfriheten og øvrig frihet er selvsagt derfor mindre eksisterende her, ei heller er det altså enkelt for Panahi selv å lage en kritisk film om hjemlandet sitt. Heldigvis fikk han det likevel til, og får her vist hvor styrende og kvelende gammeldags Iran som stat fremdeles er.

At ”Taxi Teheran” slik blir svært viktig og tankevekkende, er det liten tvil om. Utover dette er filmen bare sånn passe skarp. Man savner litt spisse kanter i kritikken og kanskje noen litt mer interessante karakterer innimellom. Og som nevnt blir ikke filmen på langt nær like provoserende og slagkraftig for oss her i nord. Men som et flott dokument på en mindre flott sannhet om Iran er den utvilsomt bra gjort og en virkelig respektfull tøff ting å gjøre fra regissør Panahi.