---

Terningkast:


Ingress:

Ingvild jobber i kulissene på Nationaltheateret og prøver å finne en ny retning i livet. En dag klarer hun å rote seg inn i et forhold med to helt forskjellige menn. Jeppe er en velkjent rundbrenner og urokråke godt oppe i årene, mens Hans er det langt yngre rake motstykket. Ingvild selv blir både forvirret og rystet når livet hennes en dag skal bli forandret for alltid.

Anmeldelse:

Jan Vardøens andre film med den litt traurige tittelen ”Høst” blir i starten nesten forvekslet med å være tilbake til norsk sosialrealistisk tristessefilm anno 1970-80-tallet. Her er det mørkt, litt dystert, treigt, seigt og egentlig rimelig kjedelig. Men så skjer det noe. Etter introduksjonsdelen av Ingvild og Jeppe, vokser både karakterene, settingen, stemninger blomstrer mer opp og vi blir mer knyttet til dette litt rare paret.

Jeppe, spilt av ringrev Helge Jordal, kunne nemlig vært far til Ingvild, spilt av den langt yngre Ingeborg Sundrehagen Raustøl. Det er etter hvert både morsomt, interessant og fascinerende å se nettopp Jordal i en rolle som vel strengt tatt nesten kan virke som et slags fordekt portrett av ham selv. Både av Jordals vesen i seg selv, samt i manus, er det vittigheter og smartheter som driver ting fremover og underholder. Jordals skuespill og kjappe tunge har mye av skylden for at dette umake paret klarer å holde på oppmerksomheten fra meg som seer.

For, rent filmatisk er det som nevnt mye seigt tempo her, både i enkeltscener, fremgang og i utdragning. Det kommer seg etter hvert, mens også nye bikarakterer hever ting opp. Særlig herlig er Hege Schøyen som Ingvilds mor, ei rappkjefta feministengasjert mor som også har mye skarpt og morsomt å si! Mens den famlende kjendisskuespilleren Jeppe forsøker å holde hodet over vannet rent yrkesmessig, det er jo få roller for en avdanket skuespiller må vite, så pleier han også forholdet med Ingvild. En brå vending skal imidlertid sette kjepper i hjulene for dem. Regissør Vardøen, som selv er kjent kokk, har spekket filmen med matlaging, god vin, whisky, og enda mer alkohol i nesten alle scener. Litt uvandt dette, i ”snille” Norge, som om det er vanlig å drikke alkohol til alle mulige og umulige anledninger, noe det heldigvis enda ikke er.

”Høst” er både en søkt, aldri så lite utrolig og innimellom rimelig klein film. Likevel blir vi glade i Jeppe og Ingvild, vi kjenner oss nemlig nok litt for godt igjen i for mye her til å la det gå. Særlig Jordal simpelthen lyser livserfaring og levd liv, noe som smitter over fra skjermen. Pene bilder og scener fra et høstbelagt Oslo føles også flott blandet inn og flere hyllester til Norges kunstnersønner som Ibsen, Munch, og flere, er sjarmerende gjort. ”Høst” er derfor veldig særegen, med gode enkeltkvaliteter i flere ledd, men en film som ikke er for alle dog, til det er den alt for voksen, antikommers og sær, tross alt. Den viser likevel at også slike filmer nettopp kan ha noe å si, formidle og gi, nesten litt som at gamle og glemte skuespillere også enda kan blomstre, selv i livets høst.