Den unge forfatterspiren Edith Cushing flytter til et gammelt herskapshus og oppdager at hennes nye sjarmerende ektemann ikke er helt hva han fremstår som. I kjølvannet av en familietragedie sliter Edith også med følelser for barndomsvennen og denne mystiske fremmede som hun er gift med. Når hun så flytter inn i dette digre gotiske slottet av et hus ved stedet Crimson Peak, oppdager hun at dette huset både ånder, blør og husker!

Guillermo del Toro har laget fantastiske særegenheter som ”Pan’s Labyrint” og ”The Orphanage”, begge så spekkede og fylt med uforglemmelige elementer, samt også skremmende scener, at de forblir på netthinnen i all ettertid. I sitt nyeste mareritt klarer han bare delvis å komme på dette nivået.

La oss starte med det beste først. ”Crimson Peak” ser bare helt fantastisk ut, all the way! I alt fra bildekomposisjoner, location og kullisser, design og utførelse av dette, samt noen kostymer som vil få kjennere og likere til å sikle mot kinolerretet, regelrett trollbinder filmen deg! Gledelig er det også at sterke skuespillere gjør jobben sin, samt at spesialeffekter også ser rimelig lekre ut. For, selv om filmens mest skremmende scener lener seg tungt på nettopp cgi-effekter, ja så ser disse i det minste så bra ut at spøkelser og skjelletter nærmest kommer som krypende mot deg, ut av lerretet.

Mia Wasikowska, som nærmest er prinsessen av bekymrede blikk og gråte-roller i Hollywood, glitrer i også denne rollen som den stakkars unge damen som velger helt feil i kjærlighet. Mot henne spiller den sjarmerende Tom Hiddleston som hennes mystiske kjærlighetsemne, mens dennes onde storesøster spilles iskaldt av alltid stødige Jessica Chastain. Ediths andre crush er på Charlie Hunnam, og slik er det nærmest eventyraktige skikkelser med i de sentrale rollene, noe som er greit nok, skjønt fort blir litt vel karikert og enkelt oppi det hele.

I lengden er nemlig historien i filmen ikke all verdens, og det bygges liksom opp til en sjokkerende twist eller slutt som aldri helt kommer. Vi skjønner nemlig tegningen lang vei, mens slutten mer imponerer, dog igjen rent audiovisuelt fremfor historiemessig. Det er videre spennende å følge Ediths inntog i dette voldsomme og levende skrekkhuset, og spesielt i starten blir både hun og vi skremt flere ganger av tilsynelatende onde krefter i huset. Etter hvert dabber hele skrekken av, og sistedelen forblir et temmelig blodig trekantoppgjør blant menneskene i huset, og ikke spøkelsene. Er det noe del Toro kan, og som han igjen gjentar i denne filmen, så er det å lage sterke voldelige scener. Flere svært blodige hendelser preger filmen, og dette føles vel og bra for dette er et stort kvalitetstrekk ved hans stil og regi, absolutt!

Helhetlig blender ”Crimson Peak” oss med noe av det lekreste og flotteste som er laget innen gotisk og gammeldags skrekk, inkludert voldsscenene. Tematisk og handlingsmessig er det en tung, treig og lite overraskende spøkelsesskrøne som dessuten ikke blir så skummel og uhyggelig som man skulle håpet utover i filmen. Her er så kalde, bleike og stive folk at man derfor heller ikke føler særlig for dem, ei heller for Edith som er i overkant blond og naiv dessverre. Den selvhøytidelige og overforklarende regien er heller ikke noe å like så godt fra del Toro denne gang. Hvorfor skal liksom alt vises, forklares og males med dramatiske avslørende strøk alltid? Mystikken og skrekken forblir slik rimelig overdøvet av alt dette grandiose visuelle og musikkveltende, noe selv Guillermo kan synes å ha gått seg litt vill i denne gang. Men, som alltid er dette noe man ikke vil være foruten å se fra denne regissøren om man liker storslåtte bilder på kino.