En familie i California oppdager skremmende ting når de finner en eske med gamle videokassetter som viser to jenter som utfører overnaturlige eksperimenter sammen med noen voksne. Den lille dattera i huset, Leila, blir påvirket av videofilmene på merkelig vis, og familien innser etter hvert at det er sterke krefter i sving både i huset og rundt datteren.

Film nummer seks i denne spøkelsesserien skal visstnok være den siste og avsluttende. Som sluttfilm funker den i såfall sånn passe greit egentlig, hvis man legger godviljen til, en svært god en dog. Det er flere ”nye” ting her som forklarer litt av det som skjedde i noen av de foregående filmene, mens også flere tråder blir hengende i luften innen filmen er slutt. Slik blir vi verken tilfredsstilt ei heller får vi svar på det kanskje mest interessante her, noe som gir en litt teit bismak av at det likevel kan komme flere oppfølgere, eventuelt spin-offer. Døra er liksom litt oppe på gløtt kan du si.

”The Ghost Dimension” skiller seg dog ut som film mye grunnet at den er gjort i 3D. Det vil si, enkelte scener er gjort i 3D, resten er vanlig film. Dette gjør at det avsløres når det skal komme noe skummelt med spøkelset fordi vi da ser at bildet blir ørlite grann annerledes. Utrolig teit! Ellers er 3Den med på å virkelig vise ting bedre og tydeligere enn tidligere, noe som til en viss grad er litt kult i starten, litt creepy i enkelte scener, men dørgende kjedelig i lengden. Hele gullkornet med de første filmene var jo at man nettopp ikke kunne se kreftene og spøkelsene, og slik er heller ikke denne filmen i nærheten av like spennende men er isteden mer avhengig av bråkete jumpscares, dessverre. Flust av logiske og hårreisende brister gjør oss dessuten mer sint og irritert enn skremt i kinosalen, belive me!

At vi får se de onde kreftene er nå en ting, en annen er de kraftige likhetene til skrekklassikere som ”Poltergeist” og ”Exorcisten”. Filmen blir etter hvert, ja… la oss bare si… voldsom, enorm og hysterisk stor, spesielt sett i forhold til de tidligere filmene. Som sluttfilm, hvis den nå blir dette, er filmen slik enda mer forskjellig fra de andre, uten at den nødvendigvis blir noe bedre av denne grunn, bare mer særegen.

Det mest skuffende blir til slutt likevel at ”The Ghost Dimension” ikke er noe særlig skummel, den forsømmer sin hovedfunksjon, og videre virker den mer opptatt av å snurre sin egen historie, forsøke forklare og binde ting sammen. Når man mister skrekken oppi dette, ja da lukter det mer utnyttende franchise-kalkun enn nytt filmgull av det hele. Et gjennomgående overraskende teit og dårlig manus, med to stokk dumme sentrale mannfolk i hovedrollene som absolutt hele tiden må si alt det de ser, det som hender og gni det inn til oss publikum, trekker heller ikke opp sjarmen og intelligensen på denne filmen. La oss håpe denne voldsomt inntjenende spøkelsesfranchiseringen er sluttet nå, la ikke noe filmspøkelse stå opp igjen for å rote i sammen flere filmer. Til slutt får man heller tenke tilbake på hvor frisk og genialt enkel effektiv film nummer én var tilbake i 2007. Hvil i fred.