John Carpenters ”Halloween” har blitt sett, analysert, tolket opp og ned i flere tiår nå, og ikke så rart, som den foregangsfilmen og stilskaperen den var står den fremdeles som en skrekkpåle innen genren. Historien om lille Michael som dreper sin søster på selveste Halloween-aftenen i 1963, utvikler seg mange år senere til noe enda verre. 15 år senere klarer nemlig den nå voksne, store og sterke Michael å rømme fra sinnsykehuset. Marerittet vender så hjem igjen, tilbake til den lille byen Haddonfield!

Vi får aldri forklart hvorfor Michael som liten gutt går til angrep på søstera med kniv, men at han likevel med denne hendelsen forsegler livet sitt og ødelegger det skal være sikkert og visst. Ondskapen blir slik noe litt uforklarlig, mystisk og uforståelig. Dette videreføres når Michael også som voksen fortsetter der han slapp for 15 år siden. Sammen med Debra Hill skrev John Carpenter selv manuset og historien om denne Allehelgensaftenen som gikk veldig skeis for enkelte karakterer.

En utrolig effektiv audiovisuell stemning

Allerede i fra starten av settes tonen og stemningen med den nærmest like ikoniske musikken i filmen. John Carpenter laget denne også selv, mye grunnet lavbudsjettet. Hans bruk av enkle men iørefallende og svært skarpe melodilinjer, deriblant et ubehagelig stakkatostikkende tema som går rett i fletta med en gang, skapes stemninger som virkelig forsterker hele universet i filmen. Her viser Carpenter at det enkle ofte er det beste, i samme ånd som mange før ham og etter, eksempelvis Bernard Herrmanns enkle dusjstrykertema fra ”Psycho”. Musikken og lydenes ofte skrikende og plutselige inntog setter en støkker i oss, samtidig som musikken også tidvis er helt fraværende. Slik skapes uventet spenning og sjokk i oss som viser hvordan Carpenter leker med forventninger og samtidig gjør genregrep som i all ettertid har blitt kopiert til fulle av andre filmer og regissører!

Regimessig i filmens oppbygging, dens narrative utvikling og helhet, er ”Halloween” både svært enkel, lite overdrevet (i tempo, effekter, med mer), samt har en veldig effektiv virkning mye grunnet dette. Her pøses det ikke på med action, drap, blod og effekter, skrik eller skrål før langt uti filmen. Ja det går faktisk over halve (!) filmen før det virkelig blodige dramatiske skjer, noe som er usedvanlig sent innen denne typen genrefilm. Slik speiler ”Halloween” også kanskje litt av tiden, samt vår egen tid, nemlig i hvor kjapt, voldsomt og hysterisk man i dag ofte dynker skrekkfilmer i bråk, jump-scares, blod og effekter ofte allerede i innledningen. I historien om Michael får vi også en liten intro selvsagt, men oppbyggingen videre i filmen er svært langsom, og skaper en uhyggelig, vemmelig og oppslukende spenningsoppbygging som mange burde ta til seg av dagens skrekkskapere. Vi får flust med falske alarmer, men uten at dette føles irriterende og lite tilfredsstillende. I steden bygges det opp til desto mer effektive grøss når det først skjer noe, samt at disse også blir mer virkningsfulle.


Ikke alt glitrer positivt

Det vil si, bare til en viss grad, i dag. Som stilskapende og svært dominerende film historisk sett innenfor slasherfilmer, må ”Halloween” også, dessverre, sies å videreføre en del negative sider. Spesielt amerikansk slasherfilm fra 70- og 80-tallet oser som kjent mye av ulogikk, merkelig og lite troverdig oppførsel, både fra ofre, mordere og generelle pårørende. ”Halloween” viderefører dette i god grad, selv om man har sett langt verre realisme også, for all del. Men, vi får blant annet se stokk dum oppførsel fra flere av ofrene, som om de nærmest må oppføre seg dumt, både for å bli drept og for å fortjene å bli drept. Filmen fikk mye kritikk og ble ofte tolket som en moralsk skildring av samfunnet, amerikansk ungdoms vulgære oppførsel og seksuelle frigjorthet, noe Carpenter selv har motsagt i ettertid. Likevel, ofrene og selv hovedpersonen i Laurie, oppfører seg tidvis merkelig dumt, noe som ikke akkurat hever skrekk/slasherfilmens troverdighet nevneverdig etter en film som denne klassikeren.

Se bare eksempelvis på Laurie Strode. Hun er filmens midtpunkt og hovedkarakter, spilt av den da unge Jamie Lee Curtis som i all ettertid ble kjent som scream-queen nr.1! (Morsomt nok spiller hun i dag i tv-serien ”Scream Queens”, men det er en annen sak.) I Haddonfield spiller hun den fornuftige, pliktoppfyllende og aldri guttedatende jenta, en karakter som av filmteoretiker Carol J. Clover blir kalt for ’the final girl’, jenta som alltid overlever og klarer å konfrontere morderen. Denne jenta er også ofte den ”kjedelige”, fornuftige og selvsagt dermed også jomfruen i gjengen, hvis hun da i det hele tatt har venner. Laurie er en slik en, og Curtis i rollen er slik absolutt et skrekk-ikon å regne med! Laurie ser også nemlig Michael over alt. Han står og stirrer på henne på gata, bak en busk eller en bil, men det er ingen som tror på henne når hun sier hun ser ham. Hennes rake motsetning i den mer "dumme" venninnen Annie, blir slik en kontrastkarakter som selvsagt ikke har like sterke filmatiske odds for å overleve når Michael Myers slår til.

Men, hvorvidt Laurie er spesielt intelligent kan likevel bestrides ørlite grann. Nærmest tradisjonen tro sjekker hun blant annet aldri at Michael virkelig er død, og hun står gjerne med ryggen til døråpningen, selv om enhver person i virkeligheten ville hatt et stort øye med ”liket” til enhver tid, så det ikke skulle ”stikke av”. Hvorfor hun ikke knuser vindu og mer ivrig forsøker få opp ei dør eller vindu er andre ulogiskheter som må til for at denne typen film skal gå opp. Hva sier så dette oss? Jo, selvsagt at situasjonen i ”Halloween”, slik den er skildret, trolig aldri hadde utfoldet seg i virkeligheten slik den gjør i filmen. Slik er, og forblir skrekkfilm også i dag, ikke heeeeelt den typen filmgenre som man skal ta alt for bokstavlig.

Monsteret Micheal Myers

Michael selv er også et studium uten sidestykke innenfor denne skrekkgenren. Som en av de mest ikoniske slasherkarakterene og filmatiske morderne noen gang skapt, er han som dette svært interessant, men også han oppfører seg veldig merkelig innimellom. Ikke bare ser han creepy nok ut med sin enkle kjeledress, hvite stive maske, samt bestemte men sakte gange mot sine ofre, han er også med på å skape de nevnte rare logikkbruddene. Michael både forsvinner og åpenbarer seg merkelig effektivt flere steder i filmen, kan man mildt sagt si. Til å bevege seg såpass treigt, er det sett fra et realistisk syn oppsiktsvekkende at han som fordufter i luften både titt og ofte. Han går også rundt på lyse dagen med denne maska, uten at noen ser ham, mens det største mysteriet nok mest ligger i at han kan kjøre bil, etter 15 år på psykiatrisk institutt. Han kjører likevel mye rundt i bil hvor han følger etter folk hele tiden. Merkelig.

Som karater skapes han ikke bare visuelt, men også lydmessig. En karakteristisk tung pusting høres ofte når vi ser ting fra hans synsvinkel, og kun noen små grynt og stønning er det meste han gir fra seg lydmessig. Hans mangeårige psykolog i Dr.Loomis, spilt av Donald Pleasance, understreker uttalllige ganger hvor farlig Michael er, han er som et dyr, ikke menneskelig, og så videre. Slik skapes et bilde av Michael som noe voldsomt farlig, noe som smitter over på oss og gir oss trolig enda større frysninger når han nærmer seg sine ofre! Loomis sine bekymringer og uttalelser høyner slik Michael til noe annet, noe større og farligere enn vanlige folk:


Fremdeles udødelig virkningsfull som skrekk

Det er i dag fremdeles interessant å overvære Carpenters narrative skrekkelige Halloween-skildring, se måten Michael Myers bli fremstilt, gestaltet og formidlet på, samt sitte og kjenne på de ugne stemningene dette skaper, godt hjulpet av den genialt enkle effektive musikken og lydbildet. Det er noe grunnleggende ekkelt, skremmende og alltid skummelt med både det å bli forfulgt, bli iakttatt, og selvsagt angrepet av en skremmende brutal utenforstående. ”Halloween” er som selve definisjonen av et slikt mareritt, og blir videre bare på grunn av dette noe svært nære det ultimate skrekkmaterialet. Det er altså mye i kombinasjonen av disse elementene, formidlingen av dem i regi og filmatiske grep, at produktet og effekten ”Halloween” er så sterk, den dag i dag.

Men, selv en klassiker og gullfilm som dette har altså sine merker i lakken. Spesielt i dag blir disse ekstra synlige, blant annet i all den ulogiske menneskelige oppførselen som i dagens skrekkfilmer i hvert fall må sies å være ørlite mer luket bort, eventuelt dekket bedre over av manus og andre filmatiske elementer.

Det er også en annen ting som skjer med oss som overværer en såpass gammel genrefilm som det ”Halloween” er. Når vi for eksempel ser Dr. Loomis støkke til når han plutselig får en hånd klasket på skulderen av en politimann, alt dette uten musikk til å forsterke effekten, ja så er dette i utgangspunktet et svært effektivt og ganske nytt grep, som nevnt tidligere. Vi blir ytterligere overrasket fordi musikken ikke advarer oss på forhånd. Men, skrekkfilmerfarne som vi alle er i dag, blir ikke dette like effektivt i dag, nettopp fordi vi har lært oss å lese slike scener lenge før dem kommer og videre altså gjerne ikke blir like skremt. Men, glem nå aldri likevel hvem som var først ute med slike skrekkgrep, hvem som startet en slik type filmatisk skremselstaktikk, noe ”Halloween” er et ypperlig eksempel på!

Også dagens nærmest umiddelbare hunger etter skrekk, gru, blod og vold gjør at vi er blitt mye mer utålmodige i hva skrekkfilm angår. Vi orker ikke sitte og vente i over halve filmen før vi vil bli skremt, og slik tråkker nyere filmer gang på gang å salaten ved å pøse på med for mye, for tidlig, for slik også å miste både spenningen, effekten(e) og den helhetlige spenningsoppbygningen i sin frykt for ikke å tifredsstille oss erfarne og bortskjemte skrekkpublikummere nok. Hvorvidt det likevel er et sjakktrekk å gå tilbake til røttene i en langsom oppbyggende formel som det ”Halloween” tar i bruk er den rette veien å gå for å skape nye trekk og nytt giv innen genren, nei det er ikke nødvendigvis så enkelt å svare på. Det trenger nemlig ikke nødvendigvis å være når skrekken inntreffer i det narrative løpet som er avgjørende for effekten av den, men selvsagt like mye hvordan.

Likevel er denne klassikeren med på å illustrere, både på godt og vondt, hva som fremdeles funker tematisk og filmatisk på oss i dag, samt hva som er mer utgått på dato. I et historisk perspektiv er ubestridelig ”Halloween” et ytterst viktig og avgjørende bidrag til hva vi i dag ser på som både fremdeles skummelt og samtidig også mer oppbrukt og klisjé. Til slutt står i hvert fall Michael Myers selv igjen som selve symbolet og bildet på hvor effektiv og ekkel the boogeyman kan fremstilles og funke som, enten vi skriver 1978 eller 2015. Filmatisk er filmen dessuten en oppvisning i effektivitet på lavt budsjett, i alt fra gjenbruk av høstblader (filmen er spilt inn på våren!), via den billige plasmaska som ble malt hvit, til Carpenters egen pianomusikk som så effektivt skaper mye av denne filmen og står igjen som ikonisk skrekkfilmmusikk. Tilbake til den nevnte tv-serien "Scream Queens" som i disse dager går på amerikansk tv, ser vi fremdeles at en maskekledd morder står sentralt. Denne kan enda oppfattes som både skummel og creepy, effektivt pirrende mange av oss menneskers største frykt av typen den også Michael Myers representerer og gestalter. Historien i "Halloween" angriper og går rett i frykt-sjela vår på en så effektiv måte at filmen som sagt slik vil være udødelig på flere måter i lange tider fremover!