Drac og gjengen får nye ting å hanskes med da hans nye familietilskudd i barnebarnet Dennis ikke synes å ha blitt født som vampyr. Mens hans mamma Mavis er på reise med sin mann Johnny for å besøke sine svigerforeldre, forsøker Drac å bringe frem vampyrtennene i lille Dennis, i håp om at han i hvert fall er delvis menneske og vampyr, og slik kan bringe slekten og rasen videre.

Forviklingene på hotell Transylvania fortsetter fra film nummer én, og det er stadig et sted hvor både mennesker og monstre lever, i en slags ”skjønn” forening. Mens Drac og familien gradvis er blitt mer liberal overfor mennesker, er bestefar Vlad langt i fra like medgjørlig på den fronten. Men før Vald selv entrer scenen er det andre vittigheter som vampyrleirskole, ferie i California og andre oppvekstskildringer som er greia i denne filmen.

Igjen er denne animasjonen både svært pen og behagelig å se på. Bildene er ikke rotete, mer behagelig og ikke minst i mange scener foregående i mørket, noe som gjør av vi ikke føler oss druknet i overglossy skinnende lys fargebruk hele tiden. Karakterene er svært mange og varierte, og til tider syder dette hotellet sånt av liv at man nesten går i spinn. Heldigvis fokuseres det selvsagt på et knippe hovedkarakterer, og flere av dem appellerer også til oss voksne, både i humor og replikker, noe som føles godt.

Tradisjonen tro er for all del også ”Hotell Transylvania 2” et voldsomt bråk av en animasjon. Her skriker og gauler annenhver figur, og hysteriet er nærmest komplett når også musikk og 3D-effekter pøses på. Her trengs med andre ord inget godteri for de minste i salen, i tillegg! Handlingsmessig er det dog gledelig og morsomt at man spinner på utfordringene rundt mennesker vs. monstre, de kinkige og morsomme situasjonene lille Dennis og hans nærmeste stor overfor i denne noe rare familien og settingen. Slik blir vi også sjarmert av disse folkene, mens selv de mange norske stemmene oppleves varierte og fargerike dialektbrede. Men, siden den norske versjonen ikke er tekstet, er det mye som faller bort, for å overhøre uttallige norske dialekter er nå én ting, men at disse også gjøres med tilgjort og rare stemmer forverrer dette ytterligere.

”Hotell Transylvania 2” er som oppfølger en film som fortsetter der eneren slapp, og overrasker positivt som en vittig, sjarmerende andrefilm som føles minst, om ikke bedre, enn den første i både form og helhet. Morsomme karakterer og typetegninger er underholdende for også oss voksne. Dynk så det hele i en knakende gullgod og klisjétynget moralsk tone, ja så blir man enda mer sjarmert, eventuelt noe småkvalm, (opp til hver enkelt hvordan man reagerer på dette). Med andre ord, denne filmen og serien er akkurat hva du vet du får, denne gang i positiv forstand. Den innehar likevel ikke helt den toppklassen innen amerikansk animasjon vi har sett blant annet i ”Innsiden Ut” fra tidligere i år, enda, til det er den utelukkende kun laget som enkel underholdning og innehar ikke det andre laget av kvalitet som skiller 'bra' fra 'knallbra'.