En underlig vitenskapsmann. En mystisk parasitt, som endrer menneskers bevissthet og mentale tilstand. En mann og en kvinne trekkes mot hverandre av en ukjent kraft, i en felles dragning mot noe uvisst. Fragmenter av liv, som nå er midtpunkt for store endringer.

I 2004 leverte Shane Carruth sin debutfilm «Primer». En ultralavbudsjetts science-fiction-film, med en prislapp på beskjedne 7000 dollar. En film så fantastisk og kompleks at jeg ble helt betatt. En film som jeg endte opp med å se tre ganger i løpet av det første døgnet etter at jeg hadde kjøpt den, bare for å klare å fordøye hele greia skikkelig. Og «Primer» skulle vise seg å bli bare mer og mer fascinerende hver gang jeg så den.

Shane Carruth ble fort en filmskaper som man holdt under ekstra oppsyn, og jeg ventet lenge på at han skulle levere sitt neste filmatiske trekk. Jeg ventet i 9 lange år.

Og endelig, i 2013 kom hans andre film; «Upstream Color». En mildt sagt radikalt annerledes film enn «Primer». Riktignok er det filmatiske uttrykket umiskjennelig Carruth, men mens «Primer» var en svært dialogbasert film, er denne det stikk motsatte. Dialogen er her nesten helt fraværende, og historien fortelles med bilder, og ikke med ord. Men «Upstream Color» er på ingen måte en mindre kompleks film enn sin forgjenger, tvert imot, den er nesten slitsom kompleks...

Det er nesten helt umulig å fortelle hva denne filmen handler om, uten å ødelegge filmopplevelsen til den neste som skal se den. For hele tiden mens man ser denne, sitter man og lurer på hva denne filmen egentlig handler om… Ikke før filmen er ferdig kan man begynne å nøste opp trådene, og i typisk Carruth-stil, krever også denne filmen å bli sett flere ganger, før man kan håpe på å dechiffrere hele innholdet.

Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg faktisk var en smule skuffet når jeg så denne filmen for første gang. Men dette har muligens med mine egne forventninger å gjøre. Jeg var så opphengt i «Primer» at jeg forventet meg en ny film med massevis av nerdete vitenskapsdialog, og blir servert en film med så beskjeden dialogbruk, at det nærmest grenser til stumfilm. Og det er en helt annen opplevelse når det verbale har blitt byttet ut med det visuelle. Det kreves et helt annet ‘mindset’ å tolke en visuell komposisjon av denne typen, enn når man har noen verbale knagger man kan feste seg ved. Men all ære til Carruth, fordi han tør. Det krever baller av en relativt ukjent regissør, å levere to såpass krevende og totalt forskjellige filmer. Det er tydelig at han aldri hadde noen intensjoner om å gjenta seg selv. Problemet med denne, er bare at den kanskje strekker ting litt langt, og filmen føles til tider nesten pretensiøs. Men jeg tviler sterkt på at Carruth bryr seg nevneverdig om slike beskyldninger.

Definitivt ikke en film for alle. Hvis du ønsker deg lettbeint underholdning, så styr unna. Hvis du derimot ønsker deg en intellektuell utfordring, og en film som krever MYE av seeren, da er dette filmen for deg. Underveis kan man ta seg selv i å lure på om dette har noen mening overhodet… Men ja, det har faktisk det. Den krever bare litt tålmodighet, siden du ikke får alt inn med teskje.

Det jeg savner mest i denne filmen er motivasjon… Svar på hvorfor?!? Hva var planen bak hele plottet? Vi får aldri noe svar det som utløser det hele. Hva ønsket denne mystiske bonden å oppnå? Kanskje det er opp til hver enkelt seer å finne svar, kanskje det rett og slett ikke finnes noe svar. Kanskje jeg ikke kan forlate denne filmen så lett? Nei, den krever nok enda en gjennomgang.