Agent 007 sendes til både Mexico City, Roma, Østerrike og andre steder når hans fortid kommer til overflaten med en kryptisk melding. Bond må avdekke den lyssky organisasjonen kjent som SPECTRE, samtidig som 'M' sloss mot politiske krefter i London som vil avvikle secret service. Etter hvert som Bond kommer nærmere og nærmere kjernen og hjertet i SPECTRE, får han også kjennskap til et skremmende bånd mellom seg selv og fienden.

Den 24 James Bond, igjen i regi av Sam Mendes, åpner med en tradisjonell heidundrende actionspekket scene. Her settes Bond-tonen, og åpningssekvensen fra Mexico City, hvor et helikopter får en heller strabasiøs tur over folkemengden, regelrett river i både nerver og gir frysninger på ryggen! Etter denne fantastiske åpningen, kommer den sedvanlige tittelsekvensen med årets Bond-låt, en sang som med Sam Smith oser tyngde og klasse, men som kanskje er hakket for klisjé og lite sprek til å gå inn i historien som uforglemmelig.

”Spectre” fortsetter med de vanlige hoppene mellom ulike steder i verden, en hopping som i lengden selvsagt blir noe oppstykket og svært kunstig. Her har også James selvsagt plutselig med seg både ett og to klesskift (gudene vet hvor han får dette fra), og hvor han også treffer på et par tradisjonelle potensielle femme fatales, også gjerne kjent som Bond-babes.

I årets utgave er det Monica Bellucci og Léa Seydoux som har denne æren. Førstnevnte er enken etter mannen som faller i åpningen, sistnevnte datter av et tidligere SPECTRE-medlem som trakk seg ut da han innså organisasjonens bakplaner. Selv om disse kvinnene er langt mer selvstendige i dag enn før, er de fremdeles rimelig kjedelig skrevet læll.En klarer ikke å skjule at disse kvinnelige rollene blir mer og mer utdaterte tross alt, og følgende kommer fremtidens Bond-filmer til å slite sterkt med å fortsette med disse gammeldagse og stereotypiske kvinnekarakterene, i likestillingens og filmutviklingens navn. Om man velger å ta grep og gi disse større og mer særegne roller gjenstår å se, men da må man også gjøre om på dette nærmest hellige Bond-universet, noe som langt i fra er sikkert at produsentene vil gjennomføre. Skal man forandre på Bond, ja så faller jo mye av nettopp dette Bondske bort, noe som da gjør franchisen mer lik tradisjonell actionfilm, mens det karakteristiske i det småkleine og nerdete Bond-universet må vike plass for noe annet.

Et gledelig trekk ved ”Spectre” er at vi får små gjensyn med mange av de siste filmenes sentrale karakterer, inkludert hovedskurkene, uten å gå nærmere inn på akkurat hvordan. Også Judi Dench som ’M’ er ørlite grann med da hun, som fra graven, gir Bond et siste oppdrag med å sjekke ut en sentral person. Årets hovedskurk spilles av Christoph Waltz, og det i en karakter som verken skiller seg voldsomt ut eller gjør særlig inntrykk. Denne litt neddempede skurken i Waltz sin skikkelse er både på en og samme gang litt skuffende, men også delvis godt troverdig. Det er liksom så mye ellers i dette filmuniverset som er småkleint og overdrevet, at når selve skurken denne gang mangler både gulltenner, albinohår eller et stort arr i trynet, ja så føles det rett og slett litt helt greit også. Nå får da også Mr.Oberhauser sitt trekk, sånn etter hvert, men som opprinnelig skurk er han nokså normal utseendemessig.

Som film preges ellers alltid en James Bond-film av mye særegent. De sted til sted-hoppende enkeltscenene er både flotte, kule og stilige, men like typisk er også actionscenenes overdrevne beleilighet hvor selvsagt Bond aldri selv blir skadet. Selv etter en intens torturscene ser vi aldri James få noe ettervirkninger av dette, noe som føles svært rart. At utspekulerte feller låser seg selv opp som sesam-sesam, og at andre beleiligheter er påfallende tydelige i denne og disse filmene, er en annen side av samme sak.

Selvsagt skal man ikke pirke for mye i slikt, særdeles ikke i en Bond-film i hvert fall. Da kan man heller dra frem den herlige og småtørre engelske humoren som virkelig funker denne gang, blant annet i scenene med ’Q’, spilt av Ben Whishaw. Filmens midtdel føles etter en heidundrende åpning noe tam og småkjedelig, hvor lengre partier med enkelte actionavbrudd ikke føles som noe uforglemmelig i det hele tatt. Også Seydoux og Belluccis roller er kjedelige, tamme og svært enkle sikre, noe som irriterer litt. Selve klimaksslutten er også rimelig enkel og følger slik mye samme stil som hovedskurken, nemlig litt mer avmålt, enkel og hvor man ikke blåser hele London i lufta akkurat. Igjen blir det likevel noe smakfullt realistisk og stilig nedtonet over dette, faktisk, selv om mange sikkert også vil savne en mer storslått slutt her. Sam Mendes sin regi er slik imponerende stødig, akkurat som i den forrige ”Skyfall”, hvor både fraværet av action og musikk i enkeltscener er noe av det som kjennetegner hans Bond-stil og filmer. En fornuftig og kontrollert balanse oser slik av ”Spectre” og gir oss en lekker film som vet når den skal slå på stortromma, vet når den ikke trenger det, blant annet fordi manus, karakterer og drama i seg selv er nok.

Så… samtidig som selve idéen 'James Bond' føles mer og mer gammeldags, blir mer og mer utdatert både tematisk, ideologisk og filmatisk, jo like underholdende er det likevel ironisk nok fremdeles å se denne agenten tråkke seg frem, om han er aldri så konservativ britisk snobbete og hardtslående på én og samme gang. Daniel Craigs tolkning av Bond er da også hakket mer dyp og skildrende enn hans forgjengere, så litt fremover har da Bond også beveget seg. Mye av æren for dette skal Sam Mendes og gjengen ha, både for å gjøre dette som film uimotståelig lekkert og umulig ikke å bli glad i, samtidig som eskapismen selvsagt står sterkt i en slik verden og rundt en slik filmatisk karakter. Hvor veien går videre for Mr.Bond nå, nei det får bare tiden vise, for filmserien står overfor flere utfrodringer nå. Daniel Craig har selv sagt at nå er det nok, men vel, vi får se om det skjer, men å gå ut med ”Spectre” ville i så fall ikke vært noe nedtur. Filmen er hakket svakere og mindre engasjerende følelsesmessig enn det den nærmest hjerteskjærende ”Skyfall” var, men dette er fremdeles et godt hakk over de fleste actionfilmer i kvalitet, enda, og er selvsagt langt mer sofistikert og lekker også!