”Elser” har som historie mange likheter med den om Alan Turing, i Morten Tyldums ”The Imitation Game”, blant annet i omfanget av hvordan krigen kunne ha blitt om ting skjedde annerledes for dem begge. Både Turing og Elser var nærmest alene og ensomme ulver som så noe svært mange andre mennesker aldri så, eller i hvert fall aldri aktet å gjøre noe med, nemlig aktivt selv forsøke å stoppe Hitler.

Mens Hitler i 1939 begynte å få millioner av følgere, var det en person som sa nei, Georg Elser. Han laget bomben som eksploderte i München under et møte hvor Hitler skulle gå med. Nazismens leder gikk dessverre 13 minutter for tidlig fra stedet, og bomben rammet dermed ikke Hitler direkte fysisk. I følger filmen var Elser en kar som var helt alene om operasjonen, og igjennom stadige tilbakeblikk får vi både ta del i planleggingen hans, samt privatlivet og folk rundt ham.

Interessant nok åpner hele filmen med selve attentatoperasjonen. Bomben går av og vi vet alle hvordan det gikk. Å blåse av kruttet helt i starten, selv om vi vet at Hitler ikke ble rammet, føles likevel litt rart. Nerven ville uansett vært til stede nemlig, noe vi har flust med filmeksempel å se tilbake på og hvor man selv om man vet utfallet kunne skapt mer spenning i tanker som ’hva hvis’ og ’hva om’?! Likevel, slik befester filmen seg nettopp som ikke en mer genretypisk spenningsfilm, men mer som et lavmælt portrett av Elser, og greit nok dette.

Filmen foregår for det meste fra fengselet hvor Elser ble brakt etter hendelsen og måten politi og nazistene forsøker få opplysninger utav ham. Innimellom får vi tilbakeblikk til årene og tiden før hendelsen, og det er i nettopp dette narrative formatet og fremgangen at ”Elser” får et tungt preg av å føles mer som en tv-produksjon og ikke en storslått kinofilm. Vi får dessuten ingen storslåtte krigsscener eller liknende, og følgende faller også filmens "kvaliteter" som kinofilm ytterligere.

Her er det dog mange gode observasjoner og skildringer av mennesker, relasjoner, handlinger og psykologiske aspekter knyttet til særlig hvordan folk tok til seg nazismen og Hitlers fremvekst og inntog i det tyske samfunnet. Nettopp her er da også ”Elser” best og mest interessant, for vanligvis er det nettopp disse sidene som blir nedprioritert i de mer typiske action- og dramatiske krigsportrettene rundt den 2. verdenskrig. Filmen skildrer godt hvor vanskelig det nettopp var på denne tiden, i månedene før krigsutbruddet, å stå opp for egne meninger og handlinger, for mannen i gata.

Slik sett skiller filmen seg godt positivt ut, men blir samtidig også dermed smalere og vridd inn mot andre elementer enn primært slagene og krigsødeleggelsene. Svært mange folk var tydeligvis naive og trodde på nazistenes lovnad om gull og grønne skoger, mens altså Elser så noe annet komme. I lengden blir filmens språk og form litt for kjedelig og flat til å engasjere så mye som den burde gjøre, dessverre, for historien om Elser er i bunn og grunn svært fascinerende og viktig! Ikke minst er det bemerkelsesverdig å ta brodden av den voldsomt tankevekkende skremmende spenningen rundt denne hendelsen slik filmen har gjort, et valg regissør Oliver Hirschbiegel likevel kan få skryt for å ha gjort da filmen slik i hvert fall skiller seg ut. Til slutt blir man uansett tvunget til å tenke på hvordan tiden etter 1939 kunne ha blitt om ikke monsteret Hitler hadde gått kun 13 minutter tidligere, overlevd bomben og nazismen ikke hadde fått tak og grep slik den gjorde i ettertid.