Dheepan rømmer fra et krigsherjet Sri Lanka med en død manns pass, en ”kone” og ”datter” som ikke er hans, og sammen ankommer de Frankrike. Siden verken han, kvinnen eller jenta kjenner hverandre, må de late som de er i familie for å få oppholdstillatelse fra immigrasjonsmyndighetene. De blir boende i en fattigslig forstad ved Paris, hvor Dheepan får jobb som vaktmester.

Jacques Audiards Gullpalme-vinner fra Cannes tidligere i år er intet mindre enn et slående sterkt, effektivt og dypt beundringsverdig portrett av flyktninger, deres ufordringer, mange kamper og et liv i en usikker ny hverdag. Mens den nye "familien" forsøker å finne sin plass i et sosialt hierarki hvor spillereglene dikteres av kriminelle gjenger, sliter de tre med å finne både mening, verdier og et verdig liv der.

De tre hovedkarakterene er både glimrende castet og spilt. De er svært sympatiske og fremstilles heldigvis veldig troverdig, både på godt og vondt, rikt variert, og ikke svart-hvitt. Med sin naturlige spillestil, aldri overdrevet, aldri underspilt, leverer disse tre hver på sin måte mennesketyper som vi gradvis blir mer og mer kjent med, og ikke minst gladere og gladere i. I takt med at problemer og utfordringer hoper seg opp, økes derfor også spenningen i takt, og et godt stykke uti filmen får vi en ekkel følelse av det kommer til å skje noe urovekkende, noe det også gjør. Øvrige karakterer fremstilles også både på godt og vondt, og dybden i menneskeskildringene opprettholdes slik på denne realistiske og troverdige måten.

”Dheepan” blir heldigvis likevel aldri voldsomt dyster, tung eller nitrist. Regissør Audiard briljerer med en knakende flott balanse mellom følelser, nyanser, dramatikk, alvor og lettere glede, samt at karakterene vokser inni dette på denne nevnte herlige sympatiske måten. Hans filmatiske uttrykk preges av gråe og ”skitne” farger, et bildespråk som passer denne realistiske settingen perfekt. Det brukes et fåtall litt mer poetiske og regimessige særegne trekk, men kun i små mengder. Med denne relativt enkle og filmatisk ujålete fremstillingen viser man at det ikke trengs store dramatiske strenger for å spille på dramatikk, menneskelig drama og for å engasjere. Det er nemlig i historien, manus og karakterrelasjonene det aller meste gjøres og skapes.

”Dheepan” kommer etter Audiards kritikerroste ”Profeten” og ”Rust og bein”, og filmen skildrer noe brennaktuelt i flyktningers ankomst, integrering og behandling i det europeiske samfunnet. Den gjør dypt inntrykk og får selvsagt tankene våre til å spinne heftig både her og der. Men mest av alt må Audiards regi hylles for ikke å gjøre dette til en blytung politisk rettet pekefinger, men mer også å gi et uforglemmelig menneskeportrett som viser et bredt spekter av sakens sider, ikke bare de negative og tragiske, men også at den gir håp og pusterom innimellom.

Det er videre selvsagt enkelt å si at alle og enhver burde se ”Dheepan”, spesielt nå i disse flyktningekrisetider, for filmen er virkelig en stemme for alle disse menneskene som har et slikt utrygt og usikkert liv. Filmen er til slutt en oppvisning i hvordan fortelle noe svært engasjerende, drevet primært av menneskene i sentrum, uten de store faktene, noe en haug regissører og produsenter burde lære av. Slutten kan kanskje flåsete kalles for litt vel enkel, man dæven så godt denne gjorde!