Rebellkokken Adam Jones hadde alt, men mistet det igjen. Han var det sorte fåret som gjorde suksess i Paris sin restaurantverden og hadde to Michelin-stjerner. Etter noen trøblete år vender han tilbake til sin lidenskap, maten, denne gang i London. Her åpner han sin egen restaurant for å forsøke å få den tredje stjernen, noe ingen før har klart.

Adam er dog ikke noe enkelt menneske. Han har dårlige vaner, er tørrlagt alkoholiker og sliter mye i møtet med mennesker på flere måter. Fortellingen om Jones byr derfor på litt mer dyptpløyende karakterskildringer enn det som er vanlig i mer overflatiske romantiske dramaer og komedier. Likevel, ”Burnt” klarer ikke helt å dekke over at den i bunn og grunn er temmelig enkel, på alle måter.

Bradley Cooper i rollen som Adam Jones er grei nok. Han gir mye i dette portrettet, og i alt fra mer sjarmerende settinger, til de mer hissige usmaklige, synes Cooper å gi inderlig jernet. Mot ham spiller mange kjente fjes i biroller, som Sienna Miller, Emma Thompson, Uma Thurman og Daniel Brühl. Det er videre både underholdende og morsomt å se disse i sine respektive roller. Tematisk og filmatisk overrasker den på ingen måte, man ser ting komme rimelig lang vei, men det er i det minste kjapt, pent og energisk gjort hele veien.

”Burnt” er i det hele tatt en film som aldri blir i nærheten av kjedelig. Det er alltid noe lekkert og deilig for øyet å se på når man overværer slike gourmet-filmer, hvor altså smakfull mat, kokkelering og øvrig estetikk står i høysetet. Det gjør det så til de grader også for Jones, noe som til tider får ham til å bikke over, og ikke minst tråkke over nærmest samtlige i sin omgangskrets. Og er det noe ”Burnt” virkelig blir et skremmende bilde på, ja så er det nettopp kokkeyrket, restaurantlivet og det evige jaget etter perfeksjonisme, å strekke seg enda lengre, få tak i den gjeve Michelin-stjernen. På denne veien er det, i hvert fall i følge filmen, flust med egosentriske og i verste fall psykopatiske enkeltindivider som virkelig higer etter noe nærmest umulig, nemlig å først nå og så videre opprettholde denne perfeksjonismen innen restaurantbransjen. Ethvert oppegående hode skjønner at man på denne veien enten får hjerteinfarkt som overstresset kjøkkenarbeider, og/eller tipper over mentalt grunnet arbeidsmiljøet i disse kretsene.

Av disse grunner fremstår karakteren Jones nemlig derfor som en eneste stor overegoistisk idiot, en mann som i realiteten ville blitt slått ned og tråkket på annenhver dag av alle uvennene han må få på sin vei. Nå skildrer da også filmen nettopp blant annet dette, men tanken på at en slik idiotkarakter her har fått seg en egen film, ja, da blir det nesten litt for mye for undertegnede.

Nå er da en gang Cooper heldigvis bittelitt mer fremstilt som også en etter hvert likandes karakter, og filmen har denne litt merkeverdige gode underholdningskvaliteten enn så lenge, selv om hele opplegget føles som en forherligelse av en vemmelig personlighet. Så, kjedelig blir det altså aldri, men å overvære denne enorme egotrippen hans, fylt med arroganse, toppet med en dæsj uspiselige narsissistiske trekk, blir som sagt hakket for mye å svelge for denne anmelderen.

Når filmen for øvrig også i det store og hele er på grensen til kvalmende kalkulert og forutsigbar i sluttmoral og poeng, ja da blir man bare ganske mett, rett og slett. Med hissigproppen Gordon Ramsay som medprodusent, ja da kjenner man kvalmen komme sigende, som om filmen er et slags velsignet prosjekt fra en virkelig kokk som meget mulig har mange av de samme usjarmerende trekkene til Adam Jones. Hvorfor skal man sitte og overvære en hel film som forsøker å gjøre en sta jævel ørlite grann mer menneskelig? Og hva annet sitter man igjen med etterpå enn å håpe på at man aldri må arbeide med et slikt menneske? Nei, takk for maten!