---

Ingress:

Slutten på filmserien om Katniss Everdeen og gjengen tar for seg den avsluttende konfrontasjonen i den rystende krigen mellom de allierte og den onde president Snow. En orkestrert attentatplan mot Snow leder dem mot presidentpallasset, men først må våre helter igjennom en jungel av dødelige feller, i håp om å styrte diktaturet og få mer orden på tilværelsen.

Anmeldelse:

Det siste kapittelet i Hunger Games-sagaen fortsetter der forrige film slapp, og vi trår rett inn i krigen som startet i del 1. Katniss og hennes allierte må samles for å krige seg frem mot Snows palass, og på veien må flust med vanskelige valg tas. Regien til Francis Lawrence følger mye av samme stilen igjen, med lange, tidvis tunge dialogscener og hvor man tar seg tid til både troverdig krigstematikk og retorikk, samt gir gode rom for karakterskjebner. Slik traver denne filmfranchisen fortsatt fremover som den litt annerledes filmserien den alltid har vært, den er mer voksen, dyptpløyende og oppriktig dynket i alvorlig tematikk og filmatisk dybde. Her pøser man ikke på med overflatisk action, bare for å tilfredsstille tempohungrige og overflateinteresserte publikummere, nei her tas det også tid til sorg, tvil og ettertenksomhet, samt at alt føles veldig oppriktig gjort både overfor bokserien og karakterenes utvikling.

Det føles derfor fremdeles godt at filmen slik skiller seg litt ut, men samtidig blir også dette i lengden noe småkjedelig og på grensen til selvhøytidelig tørre greier. Filmens første del er derfor god på menneskelige skildringer, samt den mentale og fysiske veien frem mot sluttslaget. Likevel blir dette som action- og underholdingsfilm av en litt saktegående greie. Heldigvis kommer det et småskummelt avbrekk i en nærmest Alien-liknende scene, men denne blir nærmest den eneste rene og lengre actionscenen i hele filmen.

For øvrig gjøres det noen merkelig brudd i handling og klipp her som føles originalt og egentlig ganske smakfullt. Regissør Lawrence viser slik at man ikke trenger å vise absolutt alt, i en typisk klisjefull narrativ fremgang, og slik skiller filmen hans seg ytterligere fra tradisjonelt fortellende Hollywood-grep.

Denne filmserien har alltid hatt denne smakfulle tilbakeholdenheten, noe som delvis har vært dens lekre stil og form, delvis også dens mer tamme side. Til slutt sitter man derfor ørlite grann snurt igjen, man tenker ’hvor ble det av alt’? Den sitrende spenningen, de episke scenene, samt frysningene på ryggen-følelsen som man har kjent og sett tidligere i denne serien kommer liksom aldri helt til overflaten.

”Mockingjay – del 2” føles som en litt for lang og utdratt film, særlig siden førstedelen også tok for seg mye av det samme, og til sammen føles disse to sistefilmene som noe man kunne laget mer effektivt og underholdende som en lang film. På den positive siden, og de er det fremdeles mange av innen denne filmserien, ser vi spesielt i denne sistefilmen at det er mange kvinner i lederskikkelser innad i både militære og andre lederroller. Og med selveste spottefuglen og ikonet Katniss i spissen, vil uansett slik ”The Hunger Games”-sagaen stå igjen som noe av det bedre, mer interessante og befriende særegne som er gjort i Hollywood i nyere tid.

La oss håpe Katniss blir den første av en lang rekke kvinnelige frontfigurer innen industrien. Skuespiller Jennifer Lawrence har i hvert fall gjort sitt til at hennes karakter, samt seg selv, lyser stort på stjernehimmelen og har stor respekt innad i dette mannsdominerte sirkuset. Som filmserie føles det godt at det nå er slutt, tross alt, og ”Mockingjay – del 2” levner liten tvil om at det nå er over.