Tre søstre på 19, 22 og 29 år bor sammen i et gammelt hus utforbi Tokyo. Den eldste av dem er også den mest konservative, gråe og ”kjedelige”, den som tar mest ansvar, mens de to yngste er hakket mer livlige. De tre har bodd sammen siden deres far forlot dem for 15 år siden, til fordel for en ny kvinne, og i senere tid har de fått en fjerde søster. Også hun flytter inn hos dem, og sammen går tiden med til å nyte livets små og store gleder, mens også sorg og gamle traumer kommer til overflaten.

Regissør Hirokazu Koreeda kalles gjerne Japans familiedrama-mester, noe også hans Gullpalme-nominerte ”Søstre” godt underbygger. Det er en utrolig enkelhet over mye her, samtidig som det likevel utvilsomt er mesterlig sydd sammen, i alt fra settinger, manus og skuespill. Søstrene både spiller godt og naturlig, og forskjellene dem i mellom kommer tydelig frem. I for det meste hverdagslige situasjoner, blant dem mye matspising, skildres deres individuelle trekk, sorger og gleder på en svært pen måte. Som et portrett av noe så sjeldent (ja faktisk) som fire søstre, er filmen i seg selv nærmest oppsiktsvekkende nok, dessverre.

Filmen er altså befriende enkel, ja nærmest gammeldags (eventuelt tidløs) i sin skildring av søstrenes liv, samhandlinger og levesett. De fire bor i dette store men gamle huset, og de omgir seg ikke med en haug materialistiske mengder, men setter mer pris på hverandres selskap. Slik skildres en pen, behagelig og aldri så lite ettertenksom hverdag og levesett, særlig for oss som kanskje lever litt mer etter ting og duppedingser, mer enn ofte av de nærmeste rundt oss. Dette gjenspeiles også i regien og hele atmosfæren, som aldri flesker til med annet enn vakker kameraføring, bilder, natur og enkel musikk som filmatiske grep. En svært variert bruk av miljøer, locations, korte og lengre scener, gir dessuten et bredt spekter av hendelser. Det er ikke minst alltid fascinerende og overvære en litt alternativ og annerledes kultur enn vår egen, i dette tilfellet den japanske.

”Søstre” er likevel en film det nok er mer å hente i for dem som virkelig ”velger” å gå inn i materien, de filmatiske grepene, skuespillerprestasjonene, med mer. Det blir nemlig unektelig påtrengende fristende og nærmest tvingende nødvendig å se for seg akkurat denne samme filmen i for eksempel amerikanske eller norske hender. Da ser man lettere hvor både enkelt, udramatisk, begrenset interessant og ikke minst hvor ufarlig ”Søstre” er, både tematisk som filmatisk. Absolutt ingenting direkte galt i dette, bevares, det er og skal være fullt legitimt også å lage enkle og lett rørende menneskeportretter, men da må det også være lov å påpeke dens store begrensninger.

”Søstre” er slik en film det er vanskelig å bli direkte sur på, dette grunnet dens hjertegode intensjoner, kvaliteter og gjennomførte spiselige stil. Hvorvidt den er forferdelig interessant for hvem som helst er en helt annen sak. Derfor skulle man gjerne sett litt flere overraskende vendinger, grep eller rett og slett mer spenstig menneskelig dramatikk her, særlig siden vi i dag er så til de grader vant med så veldig mye mer enn det som gjøres og vises i ”Søstre”.

Som sagt, sett inn kjente amerikanske skuespillere i rollene som søstrene, ja så ser man hvor enkelt, trivielt og klisjéfullt særlig mye av manuset og relasjonene dem imellom blir, uansett hvor naivt vakkert og ekte det måtte være. Det oppfattes for eksempel merkelig at mye av manuset går i selvsagtheter som ’her kommer jeg’, ’nå spiser vi middag’, ’her er plommevinen din’. Sier man ikke heller for eksempel ’hei’, ’middagen ser god ut’ og ’hversågod’ i slike situasjoner? Mulig det er kulturforskjeller her, eventuelt dårlig tekstoversetting, ikke vet jeg, for hvem sier egentlig slike selvsagtheter til hverdags? Sagt på en annen måte; en amerikansk helt lik remake hadde garantert blitt rimelig slaktet, og dette er og bør på flere måter være en tankevekker for dem som måtte hylle ”Søstre” som noe mer enn det den faktisk er. Men altså, dette er pent, ufarlig og befriende rolige greier, for dem som måtte ville ha dette.