Fem gamle venner møtes på en takterrasse med utsikt over Havannas berømte strandpromenade. De fem vennene snakker om livet, fortiden og opplevelser, alt dynket i god whisky, mimring, latter og tårer.

Manus i ”Himmelen over Havanna” går nemlig inn på mange sider ved det cubanske samfunnet, dets historie og særegenheter. Igjennom vennenes dialoger skildres dette landet på veldig mange måter og med et herlig varierende og sprekt grep. Vennene er nå i 50 årene og deres ungdomstid var både tøff, røff, men også en lykkelig tid. Nå er tiden en annen, og også gamle sår og hemmeligheter kommer til overflaten.

Denne enkle, men samtidig også svært så geniale måten å skildre et samfunn på igjennom disse karakterene gjør at man som publikummer blir sugd stadig mer og mer inn i menneskene, man lærer dem mer å kjenne, mens også overraskelser innimellom underholder. Regissør Laurent Cantet dveler aldri for lenge på enkeltkarakterer eller drar ting for langt ut, og slik oppleves disse 90 minuttene med vennene oppe på takt langt kortere.

Mye vokser med historien, vi blir mer interessert i hvem disse vennene er, samt at Cubas historie elegant og naturlig troverdig sys inn i manuset, akkurat som om man selv skulle sittet og mimret med egne venner om Norge. Det er videre derfor heller ikke vanskelig å identifisere seg med folkene, og slike filmer har det derfor med liksom å suge oss inn i atmosfæren, settingen og eventuelle personallianser som oppstår. Den svenske ”Gjenforeningen” fra 2013, en annen skolemimrefilm, hadde mye av samme drivkraften, kanskje bare enda mer dramatisk og voldsom her dog.

”Himmelen over Havanna” er nemlig ganske rolig, behagelig og ekte i alle ledd. Her er ingen av fiksjonsfilmens (over)dramatiske grep, kamera observerer bare, nesten som med en dokumentar. Det fascinerende å se hvor enkelt det kan gjøres å bli dratt med inn i en ”annen” verden, en tid, et sted og i andre menneskers liv på denne måten.