Journalist Mary Mapes jobber for tv-selskapet CBS News og det kjente programmet ”60 Minutes”. Hun får sammen med teamet sitt kloa i opplysninger som kan velte hele den amerikanske valgkampen. Vi er tilbake i 2004 da nyhetsanker Dan Rather nesten fikk sin karriere ødelagt av denne saken, presidentvalget neste ble veltet, og CBS nesten gikk under.

Det er en sann og fascinerende fortelling som skildres i regi av James Vanderbilt, hans første regijobb. Karen har gjort manus på flere storfilmer tidligere, blant andre ”Zodiac” og de to ”The Amazing Spider-Man”- filmene. Og kanskje er også nettopp manus og selve historien noe av det Vanderbilt takler best, for til å være en slik mer eller mindre klassisk ’sann historie’ film, med politiske innviklede toner og tema, ja så oppleves ”Truth” ganske så lett og enkelt forståelig. Det er med andre ord ikke så vanskelig å henge med her, noe det fort kan bli når flust med navn, datoer, steder og en haug med hendelser skal sjongleres ned til en forståelig og oversiktelig filmhistorie.

I regi og filmatisk språk lyser det dog mer klart igjennom at dette er en regidebut, dette mye fordi hele filmen oppleves rimelig enkel i språket og i narrativ stil. Her er ingen overraskelser, og bilder og klipp er elementært enkelt gjort. Selv alltid stødige Cate Blanchett i hovedrollen som Mary Mapes fremstår som helt grei i sin rolletolkning, dette føles som plankekjøring for Blanchett. Robert Redford og øvrige karakterer gjør også en grei figur.

Nei, da er det heller hele den sanne historien som gjør mest inntrykk, tross alt. Tanken på at denne saken kunne ha ødelagt og veltet George W. Bush allerede i 2000 er eksempelvis både fascinerende og tankevekkende, hadde det bare ikke vært for at Mapes den gang lot saken ligge. Skildringen og innblikket i miljøet i CBS og andre steder er dessuten også underholdende og interessant, det viser hvor innviklet, kompleks og ekstremt vanskelig slike saker kan være, fra alle de involvertes sider. Mangesidig menneskelig psykologi i fleng levers også her, og filmen blir slik aldri kjedelig.

Likevel, det er noe litt (ironisk nok) tv-filmaktig over hele produksjonen av ”Truth”. Med sin klassiske dramaturgiske fremstilling, de enkle filmatiske valgene tatt og gjort, blir dette som film aldri mer en sånn passe interessant. Filmatisk ufarlig, men historiemessig interessant mye takket være en stødig og god variert og balansert fremlegging av saken, tvilen og alle de usikre leddende i det hele. Man blir dog aldri slått i bakken eller virkelig følelsesmessig revet sterkt med, og det er et tankekors med denne handlingen, men interessant på flere plan er dette likevel.