Den 16 år gamle John returnerer til hjembygda og familien sin etter å ha sittet to år i fengsel. Han er klar for å starte livet sitt på nytt, men innser at bygden verken ønsker å tilgi eller inkludere ham, og hans hjemkomst får frem det verste i alle rundt ham…

Skildringen av Johns hjemkomst fortelles på en langsom, nøysom og behagelig måte rent filmatisk av langfilmdebutant Magnus von Horn. John møter motstand på skolen, i nærbutikken, blant naboene og selv hjemme hvor han bor med sin far og lillebror. Han får etter hvert god kontakt med nabojenta Malin, ei ny tilflyttet jente som ikke dømmer ham slik de andre gjør.

Det er både interessant og fascinerende med slike menneskelige psykologiske og sosiologiske skildringer, en tematikk også gjort i mange andre filmer. Regissør von Horn har valgt en lite melodramatisk måte å gjøre det på, noe som gjør filmen og tonen veldig godt. Det brukes svært lange scener her, med en narrativ fremgang som tar seg tid til å fortelle. Vi får ikke vite mye om bakgrunnen til John, nei knapt nesten bare hvorfor han havnet i fengsel. Dette er et grep som funker veldig godt, for vi som seere blir slik nettopp mer nøytrale og mindre fordømmende overfor John. Filmatisk er det også særegent at de mange og lange bildene gjøres av andre karakterer enn dem som til en hver tid snakker, som om vi observerer de som lytter, ofte mer enn den som snakker. Slik ser vi dermed folks reaksjoner, noe som jo er en stor del og mening med historien her.

Men, mye av samme grunn til at vi ikke kjenner til Johns fortid og annet, gjør også noe med oss som seer på empati og sympatifronten. Fra første scene av fremstilles han som en litt vanskelig gutt, han er en kar av få ord, har et innesluttet humør og personlighet. Skuespiller Ulrik Munther gjør en god jobb som en mer eller mindre vanskelig ungdomsgutt, men som karakter innbyr han ikke til noe veldig stor sympati eller empati, først og fremst fordi han gir lite inntrykk av nettopp det å ville, forsøke og være et snillere menneske. Ikke at han fortsetter å gjøre så voldsomt kriminelle handlinger, men han lyer ikke faren hjemme, han gjør innbrudd hos offerets mor, synes ikke å ha alle sosiale antenner på stell. Summen av dette gir en karakter det er vanskelig å bli så alt for engasjert i, noe som føles litt rart, for slik kan man jo spørre seg om hvorfor han nettopp ikke har blitt gjort hakket mer spiselig.

Det er også en del andre ting som skurrer her. Hadde en slik ung drapssiktet ungdom nå egentlig kommet/blitt plassert tilbake på samme skole, hvor samme omgangskrets, pårørende, (ex)venner, med flere befinner seg? Det er liksom så mye selvsagt her folkene burde skjønne! Enhver må jo skjønne at folk ikke glemmer en slik tragedie på kun to-tre år, selv om de naivt prøver aldri så mye å holde seg lavt og gå stille i bygdedørene, det er jo dømt til å mislykkes, er det ikke? Enda merkeligere blir det når Malin, selv om hun altså ikke er forhåndsdømmende, likevel nærmest ukritisk blir tiltrukket av en hun vet har drept ei jente på sin egen alder. Hvorfor?! Dette føles litt for enkelt skrevet og gjort rett og slett når slikt skildres såpass konkret og bastant. På samme måte ser vi en klassisk 'bølla i klassen'-karakter som godt kunne vært gjort ørlite mindre klisjé. John selv vil gjerne fortsette livet, som om ingenting har hendt, men hvorfor er han ikke mer ydmyk, ser situasjoner før de kommer og oppstår? Tilsammen blir karakterer slik litt karikerte og forenklede.

Likevel er det veldig mye spennende som både skildres og tas opp her i møtet mellom et samfunn og mennesker som skal forholde seg til John. Tv-serien ”Frikjent” er et godt norsk eksempel på mye av det samme, men her ligger det forskjeller, blant annet i de nevnte selvsagthetene rundt hvordan oppegående mennesker burde skjønne at det vil gjøre vondt verre å forsøke å gå tilbake til det samme gamle etter noe slikt.

Interessant nok sier John selv at han ikke kjente noe da han begikk forbrytelsen, han var kald. Selvsagt er det ikke bare først og fremst karakteren John som er det mest interessante her, men også menneskene rundt ham, deres reaksjoner og handlinger. Når også disse virker litt vel overdramatisert, eller motsatt handlingslammet, ja så får man ytterligere problemer med å kjøpe skildringen. Eksempelvis ser vi rektoren på skolen forståelig nok i starten være stresset over hvordan håndtere Johns tilbakekomst, men senere fremdeles være litt merkelig usikker og handlingslammet overfor John. Morsomt nok spilles denne rollen av Inger Nilsson, bedre kjent som ”Pippi”, som i denne sjeldne filmgjesteopptredenen alltids burde kunne vite litt mer om hvordan det er å være vanskelig og rebelsk ungdom. (Haha!)

”Etterskjelv” blir slik en litt blandet opplevelse. Den er ikke vanskelig å verken like, kjøpe eller bli grepet av, for det er alt for mye tankevekkende og sterkt her til å avskrive som dårlig. Det er likevel i de samme grepene, karakterene og valgene i historien at filmen føles litt for konstruert, småkunstig og rett og slett for mye kald til at man blir så grepet som det helt klart er ment at man skal bli. Den danske filmen ”Jakten” med Mads Mikkelsen tok også opp mye av samme tematikk i måten mennesker og omgivelser reagerer på enkeltpersoner, bestemte handlinger og mekanismene her imellom som gjør seg utslag. Av en eller flere grunner var denne filmen langt mer gripende og rystende enn ”Etterskjelv”, uten at det skal hindre deg i også å se denne sistnevnte, snarere tvert i mot, se heller begge! Viktig og som et spennende bidrag til skildringer av oss forferdelig fæle mennesker, ja det er den uansett. Filmen er slik kanskje best på nettopp å vise, mer enn å gi svar eller konkrete fasiter, og videre være med på å sette søkelys, skape debatt og engasjere, noe som jo er utrolig viktig i seg selv.