---

Ingress:

Tre personer i tre sammenfallende historier skildres når vi overværer deres liv i Reykjavik i 2006. Det islandske samfunnet er i endring, grådighet og korrupsjon er i ferd med å endre landet, og den økonomiske finanskrisen står og banker på døra…

Anmeldelse:

Vi vet alle hvor hardt rammet Island ble av finanskrisa for en del år tilbake. Igjennom skildringen av tre hovedkarakterer vises et lite samfunn hvor nærmest alle kjenner alle, og slik kanskje også blir ekstra påvirkende hverandre på denne måten. Eik er alenemor og barnehageassisten som utenom også tjerner til livets opphold som prostituert. Hun har en datter å forsørge, og etter hvert blir hun kjent med forfatteren Mori som nå har blitt en drukkenbolt, bitter og trist etter hans datters tragiske bortgang. Sölvi er tidligere fotballspiller som nå jobber og klatrer på rangstigen i en ny bedrift. Alle tre lever doble liv, alle har sitt å stri med, og til sammen er de bilder på daværende og de kommende problemene på Island.

Regissør Baldvin Zophoniasson tegner med rolige, behagelige og klare bilder disse menneskene og deres hverdag. Mye nærbilder av dem gjør på en måte vår tilknytning til dem enda sterkere, og empatiske koblinger til disse menneskene vokser for hvert minutt som går. Utover dette er det gledelig og bra gjort at de alle skildres verken som kun skinnhellige eller som fullstendige tosker, noen av dem, nei her får vi troverdige og rikt varierende portretter som viser karakterene fra både gode og mindre sjarmerende sider.

Filmatisk er det litt kornete og behagelige og mørke bilder som tegner handlingen, mens det nevnte tempoet også bidrar til at hele filmen er behagelig, selv i opp og nedturer i handlingen. Det at karakterene kobles til litt forskjellige samfunnslag, jobber og miljøer, gjør at variasjonen føles underholdende og god. Tidvis føles det dog å tangere litt melodramatisk og ikke minst noe litt filmatisk konstruert over det hele. Det at Eik og Mori for eksempel blir kjent er litt vel utrolig, sånn type ’romantisk drama’-tilfeldig, om du skjønner. Kontrastene mellom dem blir dog likevel tydelige og slående, så greit nok.

Både Eik, Mori og Sölvi har nemlig flust av knagger vi kan henge oss opp i, og mye vi selv kan identifisere oss med også. Variasjonen av bikarakterer krydrer dessuten hovedpersonene godt, og også her er fordelingen innen mennesketyper med på å gjøre dette lands- og byportrettet godt. Skuespillerne er imponerende troverdige, avslappede og jordnære i sin fremstilling, mens de mer emosjonelle scenene aldri føles for overdramatisk gjort. Til slutt sitter man igjen og tenker at det er faretruende mye å kjenne seg igjen i her, både i blant karakterene, deres handlinger, valg og utfall gjort, mens også trender og psykologiske relasjoner på en arbeidsplass, i nabolaget, i barnehagen, og så videre, dessuten er noe man alltid må se litt opp for, uavhengig av en stor finanskrise, det gjelder oss alle, alltid. ”Life in a fishbowl” har derfor mye å si, gi og klarer å engasjere og bevege godt uten å male på for mye av det filmatisk ”gode”.