Sam Raimis legendariske filmserie om Ash og hans kamp mot onde krefter eskalerer kraftig i denne tredje filmen. Ash blir nemlig denne gang sendt tilbake i tid til 1300-tallets middelalder. Her står en godt bevoktet borg av et slott sentralt i handlingen, og Ash blir tatt for å være en fremmed fiende, men blir etter hvert sett på som en reddende profet som kan hjelpe folket med å bli kvitt ondskapen som truer området. I nærheten ligger nemlig en kirkegård hvor de døde er i ferd med å våkne, og Ash må derfor få tak i den berømte Necronomicon, boken som kan få has på galskapen og ondskapen.

Det vil si, det er Ash selv som mye klarer å rote det til ved at han sier noen magiske ord på feil måte og dermed vekker en hær av døde til live. Oppfølgeren til de to første ”Evil Dead”-filmene er dermed både større, villere og langt annerledes enn begynnelsen på Raimis filmserie.

Radikalt sceneskifte

Der ”Evil Dead” 1 og 2 fant sted i den mørke, skumle skogen og med hytten som loaction, ja der blir vi denne gang altså tatt med tilbake i tid, til et ørkenlandskap i middelalderen og hvor ridende rustningskrigere kommer over Ash som er teleportert til ørkenen. Her blir han tatt opp og holdt som fange, mens han etter hvert klarer å komme seg fri og hevde sin posisjon blant annet ved å sjokkere folket med sine moderne redskaper som motorsag, skytevåpen, med mer. Settingen er altså radikalt forandret, budsjettet er langt større en forrige gang, og ikke minst humor, action og filmatiske grep er skrudd ytterligere opp flere hakk!

Fra å snuble inn i en annen tidsalder, bli en av flere fanger ved dette fortet, og forsøkt henrettet i en fangegrop bestående av levende døde skapninger, klarer Ash likevel å gjenvinne respekt og bli konge på haugen med sine våpen og moderne kampteknikker. Han slår seg dermed sammen med kongen og lederne hans for å få tak i denne ondskapens bok. På veien skjer både store og små kamper, utfordringer og ikke minst digresjoner. Raimis umiskjennelige humor, surrealistiske og helt spinnville grep som regissør lyser så sterkt igjennom i denne filmen at de to første Evil Dead-filmene nærmest bleikner i forhold. Her får vi virkelig se et stort overskudd av fortellerlyst, drivende effektiv underholdningstempo og ikke minst en lek med effekter og filmatiske grep som helt klart har gjort ”Army of Darkness” til en klassiker av en underholdende filmgodbit!

Men bare for å ha sagt det helt klart, ”Army of Darkness” er på ingen måte like skummel og ekkel i stemningen som de to første filmene var. Med unntak av et par litt ekle zombieangrep, som i tillegg er hysterisk morsomt overdrevet og gjort, er det lite som er og skal være ment som oppriktig skummelt her. Humor og komedietonen er derfor det helt sentrale denne gang, og flust av scener og replikker slår hverandre nesten i hjel sådan. Både smarte, og mindre smarte, føringer i manus og historien gjør filmen til en riktig så festlig affære. Møtet mellom Ash og hans moderne våpen, versus den middelalderske tiden er eksempel på en setting som gir grobunn for mange vitser og morsomheter.


En regissør og hovedrolle som blomstrer

Filmatisk er det nesten ingen grenser for hva Raimi gjør med ”Army of Darkness”. Hans velkjente blanding av effekter, bilde og kameraarbeid i bevegelser, føringer og kjøringer, samt stop-motion animasjonen, skaper mye underholdende og sære greier. Filmen blir slik virkelig en film for sin tid, der mye av dette i dag nærmest gir enkelte effekter et eget lag av ufrivillig morsomhet i all sin utdaterte filmteknikk. Det blir videre noe nærmest Monty Phyton-aktig over settingen, humoren og karakterene her, så meget mulig Raimi her de britiske herrene som forbilder og inspirasjon.

Bruce Campbell i hovedrollen får virkelig vist seg i denne tredje filmen, og variasjoner, fysisk og mentale skildringer er langt bredere og rikere enn før. Campbell gnistrer av energi og med sin sedvanlige sjarm, og igjen slår det oss hvor utrolig godt det ansiktet gjør seg foran et kamera!

Rent filmteknisk er det altså mye som har forfalt satt opp i mot dagens standarder. Det er som om enkelte spesialeffekter og sminke tidvis er veldig bra, fremdeles, mens annet igjen er veldig dårlig. Kontrastene og nivået blir slik veldig spredt og gjør filmen til noe litt haltende, skal man være ærlig og rettferdig. Humormessig er det også så mye som er såpass ’over the top’ at det blir en tung smak av nerdete og kleint preg over humoren som nok ikke vil treffe alle akkurat. Skuespillet, særlig til Campbell er klassisk overdrevet, men når andre også spiller slik innimellom er det ikke alltid med like stort hell vel og merke. At dette sikkert likevel treffer en haug med Raimi-fans og genrenerder er dog godt og vel, men hvorvidt det blir steinbra humor og nivå på alt av denne grunn, nei det forblir et spørsmål det kan være fristende å fortsette på en annen gang.

Vi skal likevel ikke ta fra ”Army of Darkness” den enorme energien, underholdningsgleden og uttrykket som den leverte i 1992. I dag er Bruce Campbell tilbake i rollen som Ash i den nylig påbegynte tv-serien ”Ash vs. Evil Dead”, og som forhåpentligvis får Campbell til å gnistre, skinne og spre sin energi ut av tv-skjermen atter en gang. Med Sam Raimi bak kamera her også, er det i hvert fall et godt utgangspunkt, mens man forhåpentligvis også har husket på å oppdatere seg litt til dagens nivå, både her og der.