Ekteparet Geoff og Kate får forholdet satt på prøve like før deres 45-års bryllupsdag. En avsløring fra fortiden skaper konsekvenser for ekteskapet og den kommende festen. Har de egentlig noe å feire likevel, sånn egentlig?

I regi av Andrew Haigh er det et svært lavmælt, rolig og ettertenksomt ekteskapsdrama som utspiller seg her. Skuespillerveteraner Charlotte Rampling og Tom Courtenay står fjellstøtt og imponerende troverdig i dramaet, og det meste er virkelig underspilt og fininnstilt fra disse to og i regien. Når også manus har mye usagt mellom linjene, ja da får det også oss publikummere til å tenke mye her, noe som gjør dramaet enda mer engasjerende egentlig.

Man skal med andre ord ikke forvente fjollete utbrudd, raserianfall eller overdramatiske hendelser her. Dramaet er alt for finskrevet, spilt og fortalt til dette. Filmen er helt klart mest noe for en godt voksen seer å få mest utav. Her hentes flust med livserfaring og opplevde hendelser frem, noe man også selv kan blande inn når man tar imot historien og karakterene. Det er heller ikke vanskelig å verken forstå eller kjenne på både frustrasjon, følelser eller kjemien mellom Kate og Geoff her, mye takket være nettopp deres naturlige og lavmælte skuespill.

Likevel, ”45 år” har noe voldsomt gammeldags, nærmest tradisjonelt erkebritisk og filmatisk over seg, i gaten Mike Leigh og kitchensink-aktig, uten å bli fullt så hverdagslig og ”skitten” dog. Farger, bilder og scenografi er like fullt uansett grått, trist og klassisk britisk dystert så det holder. Dette er ikke det største "problemet" dog, det bare gestalter handlingen og tematikken selvsagt. Men, som en litt yngre seer slår det oss imidlertid nemlig at selve handlingen også kan tolkes som tilsvarende gammeldags, nærmest hjelpeløst sutrete, og videre også ”liksom”-sterk og menneskelig dramadyp.

Jeg mener… hvis dette er det verste dette paret har opplevd i sitt 45 år lange ekteskap, ja da vil jeg tørre og påstå at de er ganske så heldige. Er ikke dagens yngre generasjon et godt hakk mer erfaren med både det ene og det andre av utfordringer i utallige partnerbytter, lausunger her og der, og så videre? Ikke at Kate og Geoff selvsagt likevel ikke har all rett til å føle, mene og ha det fælt på sin måte for det, joda bevares, men poenget er mer at karakteren Kate til slutt regelrett fremstår som i overmål ”svak” fordi hun rett og slett ikke takler fortiden. Hun om det, og fullt lovlig altså, men empatien med henne får seg også slik en slagside, kanskje fordi man som seer har opplevd minst like fæle ting som Kate og Geoff, men likevel har et flott liv i dag, og det med samme partner, om du skjønner?

Ikke skal jeg bestemme hva som skal gå inn på deg som seer, men følelsen av utdragende og, litt fjollete sagt, smårusk i ekteskapet gjør filmen litt vanskeligere å bli satt ut av. Kanskje er det nettopp dette som gjør at filmens generasjon og målgruppe av publikum vil bli mer engasjert og følelsesmessig motivert i handlingen her, enn det vi i en yngre generasjon blir.

Rollekarakterene i Kate og Geoff blir også tidvis merkelig innesluttet, tause og kommunikasjonen imellom dem er heller ikke akkurat på topp. Hvorfor Geoff sitter som hypnotisert nærmest hver eneste dag denne gjeldende uken oppleves også som merkelig, tross alt, samme hvor påvirket han skulle kunne ha blitt i en slik handling. Er det virkelig slik man oppfører seg, samtidig som ektefellen ikke ser bedre at noe plager ham? Mulig de er tause for å unngå ubehagelige diskusjoner, men slik føles også generasjonsforskjellene knugende påtrengende i at man kanskje er flinkere til å snakke om ting i dag enn hva denne eldre generasjonen er/var? Dermed er det mer karakterene slik de er skrevet som halter litt og ikke nødvendigvis vil treffe alle, ikke nødvendigvis fremstillingen og skuespillet av dem.

”45 år” er allerede hyllet over hele fjøla. Fra min generasjons ståsted har jeg imidlertid litt vanskelig med å se hva alt oppstusset er om. Ikke på bakgrunn av knakende stødig skuespill, enormt fine nyanser innen dette, samt en beundringsverdig behagelig og stødig regi, nei mer i de tankene jeg gjør meg rundt om vi i dag kanskje rett og slett ”må” tåle mer enn Kate og Geoff, både i forhold til ekteskap, samhold, kjærlighet og relasjoner? Kanskje er dagens unge for slappe, gir opp ekteskapet for lett, kanskje er den eldre generasjonen for hårsåre og fisefine rundt de samme problemstillingene? Vanskelig å si.