Året er 2029. Menneskene går seirende ut av den siste store offensiven mot maskinene. Alt tyder på at krigen omsider er over... Helt til man oppdager tidsforskyvingsenheten, som maskinene allerede har lyktes med å sende en T-800 maskin gjennom. Destinasjonen er året 1984. Den unge soldaten Kyle Reese melder seg frivillig til å følge maskinen tilbake i tid for å sikre overlevelsen til Sarah Connor, John Connors’ mor, fremtidig leder for motstandsbevegelsen. Like før Reese sendes tilbake blir motstandsbevegelsen utsatt for et nytt og uventet angrep, noe som skal få følger for fortiden, så vel som for fremtiden. Når Reese ankommer 1984 viser det seg at ikke alt er som det skal være.

Å høytid! Et nytt kapittel i «Terminator» sagaen skal skrives. Og som ihuga Terminator-tilhenger er jeg på plass. Jeg er kanskje ikke en av de mest ivrige kinogjengerne her i landet, og trives godt med kinoen hjemme i stua. Men i enkelte situasjoner MÅ man bare gjøre et unntak og gjøre litt ekstra ut av det hele. En ny Terminator-film er en god grunn til la hjemmekinoen hvile. Så jeg stilte opp på kinoen, iført Terminator-skjorte (som seg hør og bør), sitrende som en unge, mens jeg ventet på å bli sugd inn i dette fantastiske universet som jeg har studert så inngående i mange, mange år. For at opplevelsen skulle bli så intens og overraskende som overhode mulig, gikk jeg til denne filmen med null forkunnskaper om dens innhold. Jeg har i lang tid bevisst unngått å lese noe som helst om filmens tilblivelse, casting eller historie. Jeg sparer det til etter at jeg har fått sett filmen med et ubesudlet sinn, og uten forutinntatthet.

På grunn av filmens natur, er det nesten umulig å si noe om denne uten å komme med spoilers underveis. Så du er herved ADVART.

Vi starter i 2029, under den siste store offensiven mot maskinene. Vi følger i hovedsak Kyle Reese, og får servert enkelte tilbakeblikk fra hans liv, om hvordan han møtte John Connor, da John reddet en ung Reese fra en angripende Terminator, og endte opp med å bli en motstandssoldat. Etter hvert som handlingen i denne fremtidsverdenen skrider frem, blir jeg mer og mer klar over enkelte foruroligende elementer. Det første som slår meg, og som rokker litt ved hele min Terminator-verden, er at denne filmen fullstendig ignorerer hendelsene i «Terminator 3: Rise of the Machines» (2003) og «Terminator Salvation» (2009). Jada, verken «Terminator 3» eller «Salvation» er i besittelse av James Camerons dypsindighet, men disse er fortsatt fine kapitler i Terminator-sagaen. Å ignorere disse filmenes eksistens, er jo bare direkte plagsomt (selv om du skulle være beinhard James Cameron purist) siden de har blitt en viktig del i videreføringen av historien. Så det vil være litt vanskelig å bare koble ut hendelsene i disse filmene når man nå skal innta et nytt kapittel. Jaja, vi har jo akkurat begynt, så vi får ikke ta sorgene på forskudd.

Motstandsbevegelsen oppdager tidsmaskinen og Kyle Reese sendes tilbake til 1984, etter at en Terminator allerede har gått gjennom. Her følger filmen "The Terminator" (1984) nesten scene for scene, med enkelte oppdaterte endringer. Hva faen?! Tenker jeg. Er det en remake vi er vitne til her? Dette hadde ikke overrasket meg, i disse remake tider, og det kan sannelig virke sånn.

De som har sett James Cameron-filmen fra 1984 vet hva som skjer videre. Helt fram til scenen hvor Terminator trenger klær og konfronterer punkerne i gata. Her tar ting plutselig en litt uventet og interessant vending, når en Terminator nummer 2, overraskende dukker opp fra intet, og går til angrep på den første, godt hjulpet av en kampklar Sarah Connor. Denne gang er det Sarah som kommer en lettere forvirret Kyle Reese til unnsetning. A-ha!!! Nå går plutselig hele greia opp for meg! Dette er ikke en oppfølger! Dette er ikke en remake, men en reboot, og faktisk noe så skamløst som en franchise-reboot. Med utgangspunkt i den første Terminator filmen. Dette er en ny start. En alternativ tidslinje. Og jada, vi kan vente oss to oppfølgere i årene som kommer, til denne nye Terminator-tidslinjen.

I denne alternative tidslinjen, hadde Sarah Connor blitt konfrontert at to maskiner allerede som barn, tidlig på ’70-tallet. En T-1000 med oppdrag om tilintetgjørelse, og en T-800 modell for beskyttelse. Det at Schwarzenegger nå unektelig ser litt eldre ut, har det bortforklart på fiffig vis; maskinen har vært Sarahs beskytter helt siden ’70-tallet, og siden maskinens ytre består av levende materiale, vil dette eldes på samme måte som vanlige mennesker.

Greit nok, dette er en forklaring jeg ikke har noen problemer med å godta. Det som derimot skaper problemer for meg, er at vi ikke får noen nærmere forklaringer på hvem, hva, hvor? Vi får bare et kjapt tilbakeblikk på Sarahs første møte med maskinene, men ingen gidder å gi oss noen dypere forklaring på dette. Her øyner jeg at ting begynner å flyte litt ut. Hvor mange maskiner har egentlig blitt sendt tilbake? Kommer vi omsider til å ende opp med en Terminator i jura-tiden, bare sånn for å være helt sikker? Hva blir det neste, Jurassic Park Vs. Terminator?

Vi får også noen langt fra tilfredsstillende, kvasi-vitenskapelige forklaringer på alternative tidslinjer og hva som egentlig foregår. Men dette er ikke noe man har tatt seg tid til å sette seg grundig inn i, og serverer oss lettvinte svar, som det forventes at vi bare skal akseptere… Sånn helt uten videre. «Vi har ikke tid til å skape en solid og troverdig grunnmur. Vi vet hva som selger, og det som selger er action. Nok pjatt, neste action-scene takk». Jeg kan nesten høre diskusjonen rundt utformingen av manus.

Men for å være litt rettferdig, dette er jo tross alt ment som en ny trilogi, så vi får håpe at man har tenkt å utforske disse tingene mer grundig i de følgende filmene. Selv om første kapittel hadde tjent på å gi oss litt mer substans.

Nå har vi møtt nye og sinnrike maskiner i alle Terminator-filmene, og det er nå nesten selvsagt at en ny film må komme med noe vi ikke har sett før. Og jada, her møter vi Skynets aller nyeste oppfinnelse: En virkelig vanskelig motstander. Ved å bytte ut cellestrukturen til et menneske med syntetiske celler, har Skynet skapt en maskin/menneske hybrid som regenererer seg selv etter skade. Og dette er faktisk hakket mer tåpelig på skjermen enn det høres ut som. Her ender vi opp i noe som verken ligner eller passer inn i Terminator-universet. Plutselig føles dette som noe nytt fra «Marvel». På dette tidspunktet hadde jeg ikke blitt det minste overrasket om Spider-Man hadde dukket opp. Og hele slutten på «Terminator Genisys» er den reneste Marvel-film. Ikke at jeg har noe prinsipielt imot Marvel, men faen heller, Terminator er en robot, en kald drapsmaskin. IKKE en superhelt! Men siden filmen har en PG-13 rating, er det kanskje ikke så veldig overraskende at det vi får er en langt mer familievennlig superhelt-Terminator, for massene.

Så hva med rollebesetningen: Arnold Schwarzeneggers gjenkomst som T-800 var kanskje et av filmens store trekkplastre, en rolle han ikke har hatt siden 2003, selv om vi fikk møte en ikke helt overbevisende CGI-Schwarzenegger i «Salvation». Men det var CGI, her er han tilbake i levende live. Eldre javel, men ikke foreldet. Emilia Clarke fungerer overraskende bra i rollen som den tøffe Sarah Connor. Det at hun ikke er helt ulik en ung Linda Hamilton, gjør at hun er langt lettere å akseptere i denne rollen. Og siden vi snakker om en «alternativ tidslinje» godtar vi at hun ikke er kliss lik. Byung-hun Lee passer utmerket i rollen som T-1000. Han er akkurat like slank, truende og iskald som Robert Patrick i "Terminator 2: Judgment Day" (1991). Utmerket valg, og jeg skulle gjerne sett litt mer til ham. Jason Clarke derimot, i rollen som John Connor, er den reneste katastrofe. Jason Clarke mangler fullstendig den utstråling og trygghet som liksom skal kjennetegne John Connor. Min personlige favoritt som den voksne John er nok Michael Edwards, bare så synd vi fikk se så lite av ham. Jason Clarke fremstår (allerede i filmens første minutter) som en slesk jævel, en person jeg har vanskelig for å forestille meg som menneskehetens store håp. Jai Courtney i rollen som Kyle Reese er helt OK, men dog intet mer. Han mangler de store særpregene, og virker rett og slett for anonym.

Konklusjon
Filmatisk sett er «Terminator Genisys» en action-fest, og en eneste stor eksplosjon. Hvis det er action du er ute etter, vil du få det i bøtter og spann her, og du blir neppe skuffa. Men hvis du derimot ønsker deg en solid Terminator-film, med den klassiske snikende stemningen og kjølig maskineri, vil du kanskje føle deg litt lurt. De har rett og slett dristet seg til å 'føkke' fullstendig med kjente Terminator-regler, og tuller med alt vi elsket med den originale serien. En flott kinofilm, selv om den drar overdådige action-stunts litt vel langt. Regissør Alan Taylor viser at han takler overdådig action og store scener. Men han beviser samtidig at han ikke bryr seg om å fortelle en solid historie.

Vurdering av filmen
I lang tid føles denne filmen som en klar firer på terningen, for selv med alle ting jeg har å utsette på denne, er det tross alt en morsom action-orgie, og en skikkelig gøy kinofilm. Men den danser hele tiden farlig nært kanten, og kan tippe over i å bli den reneste røresuppe når som helst. Noe den gjør på slutten, da Marvel-faktene tar helt av og får fritt spillerom. Etter å ha latt filmen synke inn, kan jeg dessverre ikke få meg til å gi den mer enn en treer på terningen. Jeg gledet meg til Terminator, det jeg fikk var overdådig superhelt-action. Ikke dårlig, bare noe helt annet enn Terminator. Dette er mer likt X-Men.