Macbeth er hertug i Skottland og får en dag høre en profeti av tre hekser om at han en dag vil bli Konge av Skottland. Vi er i et krigsherjet land, et dramatisk landskap, og blindet av ambisjon og med en manipulerende kone i ryggen, dreper Macbeth kongen og tar tronen selv.

Denne filmatiseringen av en av Shakespeares aller mest kjente verker har Michael Fassbender i hovedrollen som den i begynnelsen litt nølende Macbeth. Hans kone spilles av Marion Cotillard, en dame som manipulerer ham til å være ondere. Han må ’manne seg opp’ som hun kaller det, kreve mer av seg selv og andre, samtidig som han må være mer ubarmhjertig om han skal få tronen han og hun ønsker seg. Hvem som er den virkelige djevelen av disse kan slik være noe utydelig i starten. Macbeth begynner uansett å bli mer og mer gal, for mer og mer forferdelige handlinger og udåder han gjør. Kona blir motsatt, begynner å se monsteret som vokser i ham, og forsøker slik å få ham til å slutte udådene etter hvert.

Foruten det lille krimdramaet ”Snowtown” fra 2011, er ”Macbeth” regissør Justin Kurzels andre langfilm. Det er derfor imponerende å se hvor storslått, bombastisk og ikke minst regimessig særegen denne filmen er blitt. Denne blytunge, dypt tragiske beretningen er filmet med gråe og mørke bilder, lagt til det skotske dramatiske fjellandskapet. Visuelle grep som slow motion-bilder av slagscener, blodrøde himmelvelvinger og brutale voldshandlinger, understreker både alvoret, ondskapen og det iskalde i hele denne historien på en audiovisuelt knallsterk måte!

Denne fortellingen, satt til en eldgammel tid, har dog karakterer som er svært, svært vanskelig å føle noe for eller om. Man blir ikke akkurat så alt for engasjert i dem og deres liv og levnet. Mye er dette er også grunnet denne forferdelig tunge, iskalde, utdaterte og ’så fjernt som man kan komme fra dagens verden’-tematikken. Man synes ikke synd på noen her, nei til og med nedslakting av uskyldige barn blir det noe teatralsk overvoldsomt av, utrolig nok! Dette er en blodhøytidelig gjengivelse av landskapet, Shakespeares historie, karakterene og denne menneskelige ondskap og forråtnelse på sitt verste. Det grenser også flere steder til nesten lattervekkende selvhøytidelig, som om man ikke bare snakker dette poetiske språket på en særegen måte slik det gjøres i filmen, man oppfører seg ikke en gang troverdig menneskelig! Men rett skal være rett, det føles utrolig dedikert sitt materiale, og det står det forsåvidt respekt av.

Med mindre man i 2015 fremdeles klarer å la seg fascinere og oppsluke av dette mildt sagt triste overpoetiske og utdaterte blikket på menneskeheten som gjøres i ”Macbeth”, ja så vil filmen bli en svært tung affære. Det er nesten fascinerende i seg selv at noe så emosjonelt, dramatisk og brutalt kan bli så kaldt, uinteressant og gjespende kjedelig. Menneskelig ondskap har vel strengt tatt blitt skildret utallige ganger langt mer interessant enn dette her, men altså igjen, filmen er her sikkert bare tro til sitt materiale, ikke minst tidens historie og menneskesyn, med mer.

Elsker man dette derimot, vil filmen trolig føles helt fantastisk! Det er for eksempel naturlig å tippe at kjennere av stykket høyst trolig vil bli bergtatt av det sterke filmspråket her, mer enn det man noen gang kan få utav en begrenset teaterscene. Utover dette blir det mest i det rent filmatiske i bilder, utsnitt, regigrep og lydbildet at filmen utvilsomt står igjen som særegen og sterk, samt også i stødig skuespill av de involverte. Det er ikke vanskelig å skjønne mye av det udødelige i tematikken og beretningen ”Macbeth”. Men altså, man skal kjenne og like sin Shakespeare for å sette stor pris på en slik kinoopplevelse, for dette er som du kanskje skjønner some heavy shit, og kanskje overraskende nok også oppsiktsvekkende kjedelig. Dette siste faktum er altså nesten en prestasjon i seg selv!