Jenten Ea er så lei av å se pappaen terrorisere menneskeheten via sin PC at hun hacker maskinen hans og sender dødsdatoer på sms til samtlige. Pappaen er nemlig selveste Gud, og hun flykter til Jorden for å rekruttere disipler og skrive et helt nytt testamente. En illsint pappa er imidlertid raskt i hælene på henne…

Disse surrealistiske og mildt sagt rare forutsetningene danner en historie som er en ganske så gøyal liten artig greie av en film. Her får vi altså historien om lille Ea som er lei farens tyranni hjemme, og som vil forsøke å stoppe hans plaging av menneskene også. Alle spilles av helt vanlige mennesker og karakterer, og en stor innlevelse og absurde scener binder sammen den overhengende narrative utfoldelsen og gangen.

Det er lett å koble ”Det helt nye testamentet” til filmer som Jean Pierre Jeunets ”Den fabelaktige Amelie fra Montmartre” og ”Delicatessen”, samt våre egne tragikomiske dramaer som ”Den brysomme mannen” og ”En ganske snill mann”. Her er altså alt i fra surrealistiske og småsprøe enkeltscener, via flotte poetiske og rolige avbrekk, til morsomme vrier på sider ved oss mennesker og livet vårt. Rent visuelt og regimessig er filmen ikke like sterk og slående som særlig de nevnte Jeunets filmer, for både bilder, musikk, farger og øvrig uttrykk forblir for grått konservativt, småkjedelig og vanlig til å få det helt store særegne uttrykket og bli medrivende hele veien.

Videre er det også som om filmen knaker og halter litt, her og der. Ikke alle enkeltscener føles ultimat laget og utført. Humoren føles for eksempel ikke heeeeelt i vater, blir litt for typisk fransk, noe som vi vet kan bli litt tørt og stivt for oss øvrige europeere og nordboere. Variasjonen og kvalitetsspriket i spesialeffektene er et annet eksempel, hvor vi får både nærmest halvferdige og tamme utførte scenografiske løsninger, til utrolig flotte og realistisk bruk av effekter, scenografi og etterpålagt dataarbeid. Det er dog også såpass mye ulogisk her, kunstige settinger og situasjoner, samt overdrevet skuespill at det blir helt på grensen til provoserende og irriterende, mer enn for eksempel morsomt. Pappa Gud spilles eksempelvis på en svært skrikete og usjarmerende måte, ikke på en morsom måte, men altså en irriterende en.

Filmen er i det hele tatt litt vanskelig å forklare, og den må nok derfor oppleves best på egenhånd. Som filmatisk frisk annerledes og overraskende historie er ”Det helt nye testamentet” virkelig uansett en velkommen perle. Den skal videre ha et stort pluss for tematikken, dens omskriving og alternative syn på både religion, livssyn og oss mennesker, samt en befriende moral vedrørende det ofte anstrengte forholdet mellom tro og en fri vilje. Det er i den noe haltende og ujevne utførelsen her og der at filmen føles hakket for svak til å virkelig slå en ned i kinosetet. Til tross for dette er den nevnte tematikken et veldig herlig tilskudd innen filmverdenen når det er gjort på denne måten, mens flere vakre poetiske scener løfter kvaliteten opp. Slutten er imidlertid kanskje best av alt, hvor fortellingen rett og slett viser, og dermed også tvinger oss til å tenke over, hvordan verden hadde vært hvis Gud var kvinne, om kvinner styrte mer over oss og samfunnet. Slik blir ”Det helt nye testamentet” virkelig en tankevekker.