Den 59 år gamle Ove er nabolagets hissigste ordensmann som noen år tilbake ble kastet ut som bestyrer av borettslaget. Han er en skikkelig surpromp, og pirker og hakker på alt og alle i gata der han bor. En dag flytter den høygravide Parvaneh inn med sin familie i nabohuset. Dette blir starten på en litt mykere og vennskapelig Ove som sakte vokser fram.

Denne filmatiseringen baserer seg på romanen til Fredrik Bakcman med samme navn. I hovedrollen som grinebiter Ove står Rolf Lassgård, kjent blant annet som den første Kurt Wallander på tv. Lassgård spiller formidabelt og herlig, mens et spekket manus er med på å levere morsomheter fra ham på løpende bånd!

Kanskje er dette også litt med på å gjøre ”En mann ved navn Ove” til en rimelig forutsigbar, smått kunstig og typisk filmatisk publikumsvennlig film. Det nevnte manuset og alle de betimelige vittige øyeblikkene blir slik overtydelig plasserte, men akkurat i dette tilfellet av en film blir resultatet ikke irriterende eller svakt, man sluker det faktisk rått! Dette kalkulerte publikumsfrieriet av en feelgood er nemlig så alt for menneskelig typisk og rørende til at man klarer å bli grinete på dette her.

Mye av suksessen i denne likevel nesten paradoksale velfungerenheten ligger nok mest i Ove selv. Han er en karakter vi har sett liknende utgaver av før, som Jack Nicholson i ”Livets lyse side”, i fjorårets også svenske ”100-åringen som klatret ut av vinduet og forsvant”, samt i de norske ”En ganske snill mann” og ”Her er Harold”. Til og med den gamle sur-søte gubben i animasjonsmesterverket ”UP” har, i hvert fall etter hvert, flere likheter med denne Ove. I Ove ligger det så mye forståelig og typisk menneskelig. Selv om han er sur og vanskelig, ja så er det ikke vanskelig å forstå ham, føle empati og videre også både heie og kjefte på ham. Når vi også igjennom stadige tilbakeblikk til hans barndom og unge alder får mer og mer forståelse for hvorfor han er som han er og har blitt formet, ja så gjør filmen et godt grep for å lære oss ham å kjenne.

Om ”En mann ved navn Ove” føles aldri så nøye kalkulert og tilpasset et STORT publikum, blir altså alt det varme, kloke og vittige ved historien og karakterrelasjonene mye av grunnen til at det likevel funker. Dette er nemlig en historie om at ting går i arv, man setter spor etter seg, enten man er den normale mannen i gata, eller heter Ove og er gubbjävelen av en marerittnabo! Dette er dessuten en perfekt førjulsfilm med sine herlige stemninger, vibber og smarte mellommenneskelige grep.