Den legendariske businesskvinnen Joy Mangano måtte kjempe en lang og tøff kamp for å bli en oppfinner og entreprenør som grunnla en mektig familiebedrift og imperium. Før den tid var tonen altså en helt annen, og det er denne veien og kampen mot rikdom og berømmelse for den skilte småbarnsmoren regissør David O. Russell skildrer med ”Joy”.

Igjen har han satt alltid stødige Jennifer Lawrence i førersetet. Rollen som Joy spiller hun veldig godt, og igjen gjøres det så naturlig, troverdig og nærmest underspillende at det er en fornøyelse å se på noen man virkelig tror på. Her er ingen klein, påtatt og overdramatisk rolletype, noe som kanskje nettopp også er grunnen til at hun for dette kan få sin allerede tredje Oscar-nominasjon på kun 4 år. I Golden Globe-sammenheng er det den fjerde nominasjonen på like mange år!

Litt rart at filmen er Golden Globe-nominert i kategorien ’musikal eller komedie’ dog, men lik Russells tidligere filmer består humoren i all hovedsak i hverdagslige vittigheter, observasjoner av oss rare mennesker og situasjoner. Eksempler på dette er skildringen av moren som er mer opptatt av såpeopera enn sitt eget liv, eller hvor lettlurte man kan være rundt tv-shopreklamer, ikke i en ren hysterisk lattervekkende humor, men mer tragikomisk og tør type altså.

Mot Lawrence står navn som Bradley Cooper og Robert De Niro, begge også disse kjenninger og tidligere partnere for Lawrence og regissør Russell, fra filmene ”Silver Linings Playbook” og fjorårets ”American Hustle”. Det er likevel mest fornøyelig å se Isabella Rossellini i en av de sentrale birollene som De Niros nye kjæreste, ei dame som etter hvert velger å investere i Joy og hennes nye oppfinnelse i en effektiv mopp. Denne moppen blir Joys vei til berømmelse og rikdom, men bare for en stund, for utallige interesser, griske selskaper, lover og mer eller mindre uklare regler ender eventyret med søksmål og masse trøbbel.

Joy selv er nemlig ikke den tøffeste kniven i skuffen, men hun lærer seg etter hvert å slå hardere tilbake mot den griske og kalde bransjen, noe som igjen leder til det virkelige gjennombruddet som filmen slutter med. Forhistorien til Joy Mangano er frem til dette en stor fornøyelse å følge. I kjent Russell-stil driver han sitt drama fremover med et rikt varierende og spennende dramagrep bestående av mange virkemidler som tilbakeblikk på barndommen til Joy, musikk, stillhet, lyd- og bildebroer, alt noe som gjør det underholdende og overvære, og det føles aldri rotete.

Russells regi er i det hele tatt veldig ujålete, ja selv med den fantastiske tidskoloritten i klær, hår, biler, arkitektur, interiør og øvrig scenografi. En kul bruk av (pop)musikk smelter oss enda mer, og det nostalgiske ved hele fortellingen er som krydder over en i fra før av sterk fortelling. Koblingen til såpeoperaen på tv som titt og ofte står på i bakgrunnen er et konkret grep som virkelig gjør ”Joy” vittig og fornøyelig, og det er med på å understreke ikke bare tiden på 80-tallet, men også sammen med Joy selv kvinnekamp, likestilling og andre tidstypiske elementer på en veldig bra og kul måte.

David O. Russell må slik sies å ha gjort det igjen, altså spunnet et fascinerende menneskedrama, spekket med gode rolleprestasjoner, karakterer og et utrolig blikk for en tid, billedlig smakfullhet og en viktig stemme i kvinners kamp i tiden. Og hvem andre enn nettopp Jennifer Lawrence, som selv fronter likestilling i filmbransjen, kunne passet bedre i dag til en slik rolle!