I tre forskjellige kongedømmer styrer en dronning som må produsere en arving ved å spise et dragehjerte, en konge har en gigantisk loppe som kjæledyr, mens en tredje er sexavhengig og forelsker seg i en krokrygget gammel kone.

”Tale of Tales” tar utgangspunkt i den napolitanske poeten Giambattista Basiles eventyr som han samlet på 1600-tallet. Regissør Matteo Garrone maler tablåer med både humor, seksuell nerve, og så vakkert at filmen regelrett skriker ’eventyr for voksne’! Her er også både vold, blodige bilder, sex og bisarre situasjoner som virkelig pirrer både seerlysten, nysgjerrigheten, samt skaper stor underholdningskvalitet.

Garrone gjør dermed noe svært annet her enn hva han gjorde med krimdramaet ”Gomorra” i 2008. Nå er det altså eventyr som gjelder, og innen historiene, tematikken og karakterene som her skildres, veves disse greit men ikke overbevisende flott sammen. Og dette er da kanskje også filmens eventuelle direkte svakhet, at sammenhengen mellom disse tre kongerikene ikke føles så voldsomt godt sammensydd. Vi blir tidvis faktisk forvirret og nysgjerrig på hvorvidt noe skal blandes sammen her, eller ikke, og innen filmens slutt forblir denne følelsen overhengende vaklende.

Dette blir imidlertid litt flisespikkeri, for ”Tale of Tales” er stort sett en fryd for både øyet, ører og intellektuell sans. Herlige karakterer gjort av blant andre Salma Hayek, Vincent Cassel, Tobey Jones, som de tre rikenes overhoder, samt gode bikarakterer, løfter disse menneskene opp. De blir dog, sammen med tematikk og hendelser, skildret i stor grad som negative sider ved oss mennesker i alt fra grådighet, sexavhengighet, selvopptatthet, med mer. Likhetene til ”Game of Thrones” er med andre ord store, samt til filmer som ”The Fall” eller ”Pan’s Labyrint”. Sistnevntes alvorlige tone og voksenhet er også representativt i ”Tale of Tales”, men man har også funnet tid og sted for humor, vittigheter og sort spøking med både dristige og tragiske sider ved menneskene her.

Rent filmatisk er filmen svært vakker, med sterke farger, store utsnitt som får øyet til å jobbe, samt en pen bruk av spesialeffekter som ikke føles overdrevet. En mer typisk Hollywoodistisk estetikk og Disney-aktig svulstighet er altså ikke overhengende her, noe som egentlig bare gjør filmen svært godt! Dette er med andre ord gjort smakfullt svulmende, mer enn som en overdose av eventyrelementer. I filmens mye mer sakte tempo, at scenene tar seg tid mer enn å haste av gårde for å tilfredsstille et actionsultent publikum, er også med på å gjøre ”Tale of Tales” langt mer smakfull og behagelig som filmatisk uttrykk. Det er imidlertid ikke alle scenene som føles å funke like optimalt som det de beste av dem gjør, og det nevnte tempoet kunne strengt tatt også nettopp blitt justert litt mer varierende, sånn bare for å gjøre det hele mer sprekt og variert.

”Tale of Tales” er med andre ord et eventyr for voksne, med tidvis smellvakre og oppslukende enkeltscener, andre tidvis klønete og usammenhengende sydd sammen. Her spenner det fra intetsigende, grått og småkjedelig utdragende, til uforglemmelige scener, noen også hjerteskjærende emosjonelle, nydelig tonesatt med musikk fra stadig Oscar-nominerte Alexandre Desplat. Filmen er ellers så pen og underholdende at den kunne ha pågått i timevis uten at man hadde blitt lei og det føles enormt takknemlig med en slik film som ikke kommer fra Hollywood for en gangs skyld!