Steve Jobs lidenskap for teknologi og hans visjoner om nyskapning gjorde ham til en foregangsmann innen den digitale tidsalderen. På veien mot målet om å revolusjonene datateknologien blir han dog også uvenner med mange folk, samt har problemer med å vie tid til familie og venner over jobben.

Danny Boyles skildring av Steve Jobs er i så måte riktig så god og tidvis fornøyelig i sitt lett vittige manus her og der. Det tar imidlertid litt lang tid før man skjønner at det er nettopp Jobs psyke og personlighet som faktisk er hovedgreia her, ikke bare enkelthendelser og de større trådene fra hans liv.

Igjen viser regissør Boyle hvor særegen og bestemt han er i uttrykk, stil og narrativt tempo. Her går det fort, selv om det stort sett kun består i dialogscener fra start til slutt. Dette blir på en og sammen gang som en gavepakning til dem som liker drama og menneskeskildringer basert på uendelig mye snakk, mens de som må ha avbrekk fra ustoppelig jabbing fort vil kunne få pustevansker med denne filmen.

Det går nemlig stort sett i det samme hele tiden her. Jobs spilles av Michael Fassbender som er Oscar-nominert for rollen. Noe annet enn helt grei avlevering, dog dedikert og energirikt gjort, er rollen hans ikke. Likner på Steve Jobs gjør han heller ikke, uten at dette dog gjør noe som helst i denne filmen egentlig, og heldigvis har man holdt seg for god til å gidde sminke ham mer lik. Det er slik mest i energien og gløden at Fassbender imponerer, og han får godt frem stabeistet Jobs slik han i følge rykter og filmen også var.

Mot ham spiller særlig Kate Winslet nærmest like intenst og masete. Dialogen mellom Winslets karakter Joanna Hoffman, som Jobs mangeårige partner, går i ett sett, i utallige liknende scener. Alle viser hvor iherdig hun jobbet for ham, hvor sta, egosentrisk og genial han var. Jobs var tydeligvis en slik kar det var svært lett å hate, en egoistiskt foretningsmann som kjørte over alt som kunne kalles venner og familie, for slik å etterstrebe sine visjoner. Bra og fantastisk for oss fleste, en tragedie for ham selv og sine. Fassbender og Winslet er bra, solid plankekjøring for dem begge, men de får oss aldri til å føle særlig mye, utrolig nok.

Det er spesielt tre store Apple-lanseringer som det tas utgangspunkt i her og som vi ser Jobs i forberedelsene til, bak i kulissene. Innimellom følger vi også hans forhold til ekskjæresten og hans påståtte datter Lisa, som han aldri helt klarer å vedkjenne seg at er hans datter. I krysningen mellom disse private scenene, alle satt til lanseringslokaler rundt omkring i USA, blir vi kjent med ham som person. Boyles sitt filmspråk er tidvis friskt og lekent, med elementer som tekst, farger, og små montasjer, som vanlig krydret med like varierende musikkspor her og der. Som portrett føles den så tett og tidvis klaustrofobisk intens at den nærmest følger Jobs egen intense personlighet på denne måten.

Litt motvillig må man derfor si seg enig i at dette er en knallbra fremstilling og formidling av en enkelt person, for filmen som helhet vil nok av svært mange oppleves som gørr kjedelig. Det er nemlig et veldig smalt felt denne historien vil favne om av publikummere, sånn egentlig. Som fortelling om det ene sta mannfolket med større ego, enn det andre, blir den også veldig heavy å sluke. Filmen er som portrett dog langt bedre enn ”Jobs” som kom i 2013, selv om Ashton Kutcher liknet mye mer utseendemessig. Til slutt forblir det en todelt opplevelse av både knallbra kvaliteter, skapt av en kjip og kjedelig historie og materiale. Slik sett kan man si Boyle har gjort det beste utav dette.