Premisset er følgende; hva om ikke en asteroide for alltid hadde forandret livet på Jorda, men heller bommet helt på planeten? Dermed ville også de store dinosaurene ikke blitt utryddet, men hva så?

Vi møter på Apatosaurusen Arlo, den minste i en familie på fire, mor og far, og to eldre søsken. Arlo er dog en liten pingle, er redd det aller meste, så pappa forsøker manne ham opp, få ham til å forberede seg på livet som kommer. En dag forsvinner han fra familien og blir nødt til å klare seg selv. Et barskt og mystisk landskap byr på utfordringer i fleng. Han må konfrontere sin frykt og vokser selvsagt samtidig. Når han møter på en ensom liten menneskegutt, ja da blir de raskt venner i samme nød.

Disney/Pixars siste sjarmforsøk skildrer denne litt merkelige settingen og historien om Arlo, en film som i det store og hele ikke glitrer fra start til slutt, mer her og der. Eksempelvis er humoren enkelte steder knallherlig, andre steder mindre vellykket og ikke til stede, altså ujevnt i sin helhet. Det som derimot sitter som et skudd filmen igjennom, er animasjonen. Todelt dog, denne også. For, bakteppene, med naturen i fjellene, skogen, elvene, med mer, er noe av det absolutt vakreste og mest realistiske noen gang sett innen animasjon og forblir slik vel verdt filmens Oscar-nominasjon!

På den annen side oppleves Arlo og flere av dyrene litt rare, mye grunnet at de selv er så karikerte og overforenklet. Dette er trolig for å skille dem mer ut i landskapet, så de ikke går i ett med bakgrunner og slik, men de blir da også mye mer tegneserieaktige og som klasket på en vakrere bakgrunn. Litt merkelig og irriterende dette, og ikke minst blir Arlo selv veldig mye mindre levende slik, ironisk nok.

Handlings- og underholdningsmessig blir historien også tidvis direkte kjedelig og glimrer litt mye med fravær av de helt store enkeltscenene man bør huske fra slike ellers pene animasjoner. Denne lange dannelses- og lærereisen for Arlo forblir det noe lettvint og ørlite for ujevnt over til å hevde seg helt i toppen blant de siste års animasjoner. Det sagt, ”Den gode dinosaur” er vakker, sjarmerende og god på mye, uten at den føles like heldig i å forsøke å fortelle et gripende blikk på mennesket og dinosaurene som eksempelvis det ”UP” så genialt klarte det med sammensveisingen av en eldre og yngre generasjon. Som animasjon føles denne mer for de aller minste, i all sin enkle tematikk, overdramatiserte handling og øvrige enkelhet, mens de mer voksne og dypere kvalitetene i filmer som ”Toy Story 3” og ”Innsiden Ut” ikke er like tilstede.