Pionerene og fotsoldatene i den tidlige feministiske bevegelsen kjemper for likeverd med menn, men blir forfulgt av en stadig mer brutal stat. Vi er i London på starten av 1900-tallet, og kampen for retten til å stemme ble gjort av arbeidende kvinner som var villige til å miste alt i sin kamp for likestilling.

I sentrum står Maud Watts, en kvinne som arbeider på en totalt mannsdominert og kvinnenedlatende fabrikk. En dag får hun nok og bestemmer seg for å bli med i protestgruppen ’Suffragettene’. I rollen som Maud står Carey Mulligan som endelig får vise hva hun er god for i en hovedrolle. Hun passer ypperlig i karakteren med sin kjente beskjedne fremtoning, sitt slørete bekymra blikk og ansiktsuttrykk. Mulligan tilfører slik det såre og vonde med sin stil til denne rollen, og det føles veldig riktig. Mot hennes står også kjente navn som Helena Bonham Carter, Ben Whishaw og selv likestillingsforkjemper Meryl Streep får skinne som sedvanlig i en liten birolle, det er nok ikke helt tilfeldig dette!

Filmatisk gjør regissør Sarah Gavron mye pent og fornuftig her. Selve den narrative utviklingen i fremgang, karakterutviklinger og fremstillinger er nemlig både godt forståelig, troverdig og solid. Utover dette føles det meste veldig safe her, enkelt og konvensjonelt i filmspråket, og karakterene er eksempelvis tegnet veldig typete og konstruerte for å passe budskapet. Bildene er utrolig kornete og nærmest diffuse, noe som dog passer uvanlig godt mye grunnet fremstillingen av denne eldre tidsperioden. Mye veivende, irriterende og ristende kamera, ofte med mange close-up tagninger, irriterer dog i lengden og blir som et merkelig og teit grep uten at det føles verken nødvendig eller forståelig egentlig.

Det som imidlertid selvsagt gjør mest inntrykk i ”Suffragette” er historien. Det er både fascinerende, interessant, lærerikt og ikke minst svært provoserende og overvære tidens kamp for kvinner. Spesielt blir slik slutten kanskje aller sterkest, en slutt som viser oss årsoversikt over når kvinner fikk stemmerett utvalgte steder i verden. Gledelig nok ser vi Norge ligger på en tredjeplass, etter New Zealand og Australia. At Quatar i år enda ikke har kommet dit, er imidlertid både skremmende og provoserende, og beviser at denne historien og dens budskap selvsagt er like viktig i dag også, spesielt for enkelte deler av verden. Slik sett kan ”Suffragette” sin enkle form være med på å gripe om alle folk, over hele verden, null poeng i å prioritere filmatisk form og stil over innhold og budskap kanskje.

”Suffragette” er dermed en slik typisk film som havner i klemma rundt hvorvidt man skal hedre filmen for sin handling og tematikk, og/eller vektlegge dens filmatiske (dis)kvaliteter mer. Filmen er med andre ord enkel og tydelig, historien gjør inntrykk, men er ellers helt på grensen til tv-filmaktig i all sin elementære stil som det aldri direkte gnistrer av.