Vi er i Kina på 700-tallet hvor den kvinnelige snikmorderen Yinniang etter et mislykket snikmord får som straff av sin mester i stedet å drepe mannen hun elsker.

Man skal ha tunga ganske rett i munnen for å henge med på særlig karakterene her, hvem som er hvem, hva relasjonene deres er, og så videre. Regissør Hsiao-Hsien Hou skildrer nemlig en helt annen tid, sted, kultur og normer enn hva man er vandt med, både i vår kultur og innen samtidsfilm. Bare det at det er en nonne (!) som har trent opp Yinniang til å bli en dødelig snikmorder sier jo litt om at tematikken, historikken og logikken ikke helt samstemmer med vår dagens vestlige kunnskaper kan man trygt si. Her går man altså langt tilbake i tid og vi må forholde oss til en fremmed kultur.

Rent regimessig blir derfor dette og handlingen både fascinerende og interessant i sin gjengivelse og skildring av dette kinesiske dynastiet, maktbalansen og ubalansen, miljøet og etiketten innad der. Dessuten kan man tolke det stillferdige filmspråket som et speilbilde av snikmorderen Yinniang og hennes like rolige fremtoning i hennes observerende, stillestående tilstedeværelse i måten hun iakttar sine mål på før hun angriper. Slik sett er dette et nydelig stykke film og regiarbeid som kjører sitt eget respektable og imponerende løp.

Det som er mest slående, av svært mye, ved The Assassin er det nevnte langsomme tempoet. Bildekomposisjonene, de rolige kamerabevegelsene eller fraværet av bevegelser, dveler lenge og mye på karakterer, scenografi og ikke minst vakre naturutsnitt. Ser man på filmen på denne måten og liker disse premissene, ja så vil The Assassin fremstå som et stort stykke regikunst som både bryter, utfordrer og gjør sine egne grep i filmspråket, mye selvsagt grunnen til at filmen også vant regiprisen i Cannes i fjor.

For denne anmelderen blir dette ironisk nok dessverre også et vel så godt bilde på en film som nærmest dreper svært mye av det som nettopp gjør film som medium så fascinerende, engasjerende og underholdene. Tempoet er eksempelvis plagsomt ufarlig, repeterende og kjedsommelig dvelende, ingen ting brytes eller skaper kontraster, bortsett fra et fåtalls kjappe kampscener som ellers lite trollbinder. Karakterene fremstilles i stor grad som klassisk asiatisk behersket, rolige, ”kalde” og stive, noe som selvsagt er kraftig kulturforankret. Men, dette fraværet av noe særlig emosjonelle investeringer i karakterene legger da filmen selv opp til, mens den kunstige fremstillingen av mennesker på flere plan er ytterligere med på å rive ned muligheten for positivt engasjement og deltakelse for oss.

Kampscenene er blodfattige, stive og kunstige, skillet mellom mannlige og kvinnelige fysikklover utviskes, og det brukes mer overdrevne pålagte ’svusjh’-lyder i fektescenene enn Hollywood selv gjør! Noen ser det vakre kunstneriske i dette, andre ser ulogikk og kraftige begrensninger i fascinasjonen. En kan altså argumenter så mye man vil rundt disse grepenes kunstneriske egenverdier, men da må man også kunne innrømme at det nettopp på samme måte går ut over de overnevnte aspektene med at det er vanskelig å føle noe særlig for karakterene, med mer.

Undertegnede satt dessuten og tenkte over hvor mange som kommer til å gå ”feil” på denne filmen, som løser billett og venter seg asiatisk lekker kampsportaction med en leiemorder i sentrum. Så feil kan man ta, så varsko der! For de andre litt mer opplyste så vil The Assassin også by på en svært annerledes filmopplevelse, men likevel trolig svært todelt. Som estetisk og filmatisk vakker skildring av en svunnen tid og miljø føles filmen nærmest unikt flott og særegen. På den annen side krever fraværet av kjente klassiske filmmekanismer i språk og i måten filmen kommuniserer på veldig mye av oss, og man må imøtegå filmen med åpne øyne for å få mest utav den. Selv da kan dette fort bli vanskelig å trollbindes helt av. Det er liksom kraftige begrensinger i hvor mye vakre naturbilder og estetisk film makter å trollbinde over de ellers fraværende knaggene av helt sentrale filmatiske sider som engasjement, logikk og spenning.