Den danske kunstneren Einar Wegener ble verdens første person til å skifte kjønn. Stedet er København på 1920-tallet hvor Einar bor sammen med sin kunstnerkone Gerda. Deres forhold er fylt med kjærlighet, men etter at Gerda begynner å male Einar i kvinneklær, vekkes noe til live i ham som har ligget latent i lange tider.

Historien om Wegener, som etter hvert tar navnet og blir til Lili Elbe, er både interessant og fascinerende. Regissør Tom Hooper har levert medrivende og ikke minst filmatisk flotte portretter før med sin ”Kongens Tale” og ”Les Miserable”. Også denne gang er det knakende pent å overvære dokumentet over Wegener/Elbe, selv om narrativ og historisk fremgang mer enn noen gang føles ørlite for skjematisk og filmatisk glatt i fra Hooper.

Pene bilder fra København er morsomt, og særlig i lyssettingen er det gjort mye riktig og stødig i denne produksjonen. Ikke bare er historien altså typisk Hollywood-glatt, men også formidlingen av den er i enkleste laget, litt for ufarlig og ikke minst litt for pen, på flere måter.

Ikke for det, vi får sterke enkeltscener her, men disse er så fort over at man ikke rekker bli berørt av dem nesten. Når bildene i tillegg også er så pene, ja så blir også voldsscener og ubehageligheter nærmest til noe vakkert, ikke noe som vemmer like sterkt som de burde. Men, det er stødige og sterke prestasjoner i de to hovedrollene og mye derfor blir man likevel revet godt med. Eddie Redmayne gjør igjen et knakende dedikert og passende portrett i rollen som den stadig mer feminine og kvinneerkjennende Lili, mens hans kone spilles av stjerneskuddet Alicia Vikander. Førstnevnte vant i fjor Oscar for sitt portrett av Stephen Hawking og han kan vinne samme pris igjen om noen uker. Vikander må likevel sies å være minst like mye i sentrum som Redmayne, og kjemien mellom dem er både sterk og troverdig.

Det er vanskelig å se for seg noen andre fra Hollywood i rollen som Lili. Redmaynes ansikt, kroppsspråk og skuespill er meget teknisk godt! Til tider oppstår det føleser av at repeterende ansiktsuttrykk forekommer ofte, men man må da ta seg i å tenke over at han spiller en mann som altså plutselig gradvis blir til et annet menneske, og dermed føles de overtydelige faktene fra ham mye mer begrunnet og naturlige i sin identitetssøking. Historien føles generelt den første timen som noe skjematisk, men når det først virkelig blir alvor, ja da kjenner man også på følelsene, sårheten og vanskeligheten i Lilis situasjon, hvordan dette må ha vært i virkeligheten. Ikke minst er det også sterkt og overvære Gerdas kamp der hun sakte men sikkert mister mannen hun elsker, men likevel tappert fortsetter å støtte ham/henne. Det ligger altså mye vondhet under overflaten her, men noe filmen bare delvis og ikke minst på en rosenrød måte pirker lett borti.

”The Danish Girl” er slik et både fascinerende, sterkt og ikke minst slående viktig portrett av et menneske som gjorde ting som den dag i dag for mange oppleves som både vanskelig og fordomsfullt blir imøtegått. Filmens tema kan slik ikke bli løftet frem godt nok, og særlig skuespillet til Eddie Redmayne nagler personen Lili Elbe så hardt og stødig til filmlerretet som hun også fortjener! Filmatisk er filmen rett og slett litt for typisk ufarlig, men av og til føles dette også helt greit, det er tross alt historien som er viktigst, i hvert fall denne gang. Tom Hoopers filmer er ofte glatte og pene, joda, men her tar ikke dette brodden av kraften i historien av den grunn.