Dette er historien om to identiske tvillinger, Philbert and Nathan. Identiske i utseende, men ikke i personlighet. For mens Philbert bare er søt og snill, er Nathan både rampete og umulig. Dette blir for mye for deres mor, som bestemmer seg for å kvitte seg med den rampete Nathan. Hun plasserer babyen på trappene til noe hun tror er et barnehjem, men det viser seg imidlertid at dette er et mentalsykehus. Mange år går, og Philbert gjør det stort innenfor politikken, og har nå mulighet til å bli Amerikas neste president. Nathan, som har vokst opp og tilbragt hele livet sitt på en mentalinstitusjon, har nå utviklet store personlighetsforstyrrelser. Han har et enormt stort antall personligheter i hodet sitt, og den minste dask eller lyd kan trigge en ny personlighet. En klønete betjening på institusjonen forårsaker en situasjon som gir Nathan muligheten til å flykte. Han bestemmer seg nå for å oppsøke sin bror, i et håp om at brorens kjærlighet og aksept kan hjelpe ham med å overkomme sine nevroser.

Jada, dette høres jo slett ikke så ille ut …på papiret. For herre min hatt for et makkverk dette egentlig er. Dette er sånn bortimot en av de mest umorsomme komediene jeg noen sinne har sett. Og det er ikke fordi den ikke prøver. Den prøver hele tiden, og den prøver så alt for hardt. Det hele blir bare slitsomt. Skuespiller Stephen Kearney er på ingen måte et stort nok komisk talent til å takle så mange forskjellige personligheter. Vi blir servert massevis av slapstick-humor, men som vi alle vet, slapstick uten finesse og timing, blir bare pinlig. Og dette er kjempepinlig.

Filmen skulle opprinnelig være regissert av Scott Spiegel, men han ble sparket tre uker inn i produksjonen, og erstattet med Adam Rifkin, som senere har bevist at han taklet å lage morsomme og sjarmerende komedier (bl.a. «Detroit Rock City» (1999)). Det skulle man ikke tro når man ser denne katastrofen av en film. På manussiden har filmen også en ganske imponerende stab. Skrevet av ingen ringere enn Sam Raimi, Ivan Raimi, Bruce Campbell og Scott Spiegel, som vi alle kjenner fra «Evil Dead»-filmene. Det er noe man ikke får vite om kan kun leser besetningslisten på filmen. Alle disse var nemlig så pinlig berørt av det endelige resultatet, at de forlangte navnene sine fjernet fra filmen. Sam Raimi og Ivan Raimi har fått det velkjente psevdonymet Alan Smithee Jr. og Alan Smithee Sr. klistret på filmen. Og jeg klandrer dem ikke. Jeg har full forståelse for at de ikke ønsker denne filmen på CVen sin.

Det er vanskelig å si hvem man kan klandre for at dette ble en kalkun helt utenom det vanlige.  Men jeg legger ikke skylda på skribentene, for manuset er faktisk ganske fiffig, og filmen er proppfull geniale komiske ideer, som dessverre, hele tiden bare blir føkka opp. Jeg ønsker meg en remake av denne filmen faktisk. Med Jim Carrey i hovedrollen, og uten de teite kostymeskiftene hver gang en av Nathans mentale personligheter dukker opp. For da hadde dette kunnet blitt en komisk gullgruve av en film. Men slik situasjonen er med denne filmen i dag, er det bare en ting å gjøre; nemlig å styre unna og behandle den som smittefarlig avfall.

Utrolig nok gikk filmen på kino… I noe svært få land. Deriblant Tyskland. Nå skal jeg ikke gå videre inn på tyskernes humoristiske sans akkurat nå, men det er ikke så veldig overraskende. For denne er omtrent like morsom som tyske komedier (ja, det finnes faktisk) bruker å være. Jeg skal straks kvitte meg med mitt eksemplar av filmen. Slik vederstyggelighet vil jeg ikke ha i hus.