---

Ingress:

Den unge irske kvinnen Eilis Lacey får mulighet til å migrere til Brooklyn på 1950-tallet. De åpne utsiktene i Amerika lokker, men hun forlater dermed også et trygt hjem i en liten småby og flytter til gigantiske New York. Vel fremme blir dette påtrengende og merkbart når hun sliter med ensomhet og den nye tilværelsen. Men, så en dag dukker italienske Tony opp…

Anmeldelse:

Historien om Eilis er på mange måter en enkel film, men også makeløst vellykket, velfungerende og ikke minst utrolig gjennomført som karakter- og tidsreise! Vi tas med tilbake til en tid og sted som likeså godt kunne vært historien om oss nordmenn som også utvandret i tusenvis til mulighetenes land. Irske Eilis er både beskjeden og lavmælt, og hennes reise til Brooklyn byr på svært mange gjenkjennende situasjoner og scener, enten man selv har reist alene, ofret det kjente og trygge for noe helt nytt, eller rett og slett bare har følt seg helt alene i en lengre periode. Det er videre derfor enkelt å sette seg inn i Eilis sine mange situasjoner, men heldigvis føles ikke filmen noe overdynket i verken emosjonstrykkere eller overdreven musikkbruk til å styre følelsene våre.

I hovedrollen står Saoirse Ronan som er veldig troverdig som Eilis, selv med sitt ofte rolige og enkle steinansikt. Når følelsesutbruddene første kommer, ja så blir disse også desto sterkere og mer rørende. Møtet mellom Eilis og Tony er dessuten så sjarmerende og ektefølt som troverdig forelskelse at man glatt blir revet med! Flere herlige bikarakterer som både tilfører litt humor, vidd og enda mer sjarm, gjør dermed filmen til en humørsvingende gladsak som føles godt balansert variert og som flyter imponerende godt rent narrativt.

”Brooklyn” er helt klart også en typisk Hollywood-glossy sak av en film, men denne gang funker helheten så gjennomført godt, solid og velbalansert at den på ingen måte føles tom eller overenkelt skildret av denne grunn. Ikke minst har filmen en utrolig evne til å suge deg tilbake i tid, i tidsskildringer, koloritt i klær, miljø og location, at man virkelig føler at man er der. Høres kanskje elementært ut dette fra Hollywood, men alt for ofte føles slike filmer også som nettopp kulisser, kostymer og en kunstig gjengivelse, mer enn en faktisk troverdig reise tilbake i tid. Filmen blomstrer i varierende miljøskildringer, den føles aldri repeterende og har flust av enkeltscener som dessuten funker sykt bra på egenhånd!

Selvsagt kunne man lagt inn noen mer dramatiske, utfordrende og vanskelige scener, men dette kunne også fort endt opp med å gjøre filmen nettopp forutsigbar ujevn og konstruert, som film, og ikke som ektefølt historie. Isteden er det lagt synlige og mindre synlige vonde og såre elementer imellom linjene og manus her som virkelig tidvis gjør vondt og tilfører historien enda mer menneskelig nerve og patos.

”Brooklyn” tar oss altså med tilbake til en tid hvor det kunne ta måneder mellom hver gang man så familien sin, kjæresten sin, eller bare fikk høre stemmen til hverandre. Det er et bilde på en tid hvor mulighetene var svært begrenset og hva man måtte ofre i livet sitt. Som seer blir man påminnet om hvor godt man har det i dag på mange måter! Likevel er det som om man nesten drømmer seg tilbake til en tid som dette innimellom, hvor verdier som i dag tas som en selvfølge langt i fra var nettopp dette den gang. Strekker man filmens elementer enda litt lenger, ja så kan den også sees i forbindelse med dagens flyktningetematikk. Uansett hvordan man ender opp med å se denne historien så er den så rik og sjarmerende at den føles som noe av det vakreste og beste av tidsskildringer som har kommet fra mulighetens land på lange tider!