En gjeng med fem venner drar på campingtur langt til fjells. Den ene av dem, Warren, har arvet et område, og de skal sjekke dette ut ved å dra på telttur oppe i skogene der. På veien opp dit møter de på stedets skogvokter som advarer dem om å reise videre da det skal være en galning som herjer i området der oppe. Selvsagt gir ungdommene en lang marsj i denne advarselen. Etter å ha slått leir begynner de å forsvinne, én etter én, mens natten går og soloppgangen nærmer seg.

Blant haugen av utallige 70- og 80-talls slashere må faktisk ”Just before Dawn” sies å skille seg ørlite grann ut. Historien om en gjeng unge voksne som blir terrorisert av en syk galning er ikke noe nytt og særegent, men måten dette gjøres på her, med et lite knippe flere spesielle grep, gjør at filmen absolutt er å anbefale om man liker retroskrekk av typen slasher og morderfilm.

Camping med døden

… er den norske tittelen på filmen, og denne passer faktisk riktig så godt får man si. Allerede i åpningsscenen får vi faktisk se selve morderen, noe som i seg selv er ganske uvanlig. Det gjøres plutselig og derfor veldig overraskende, og aldri så lite creepy også. Kult! Så møter vi på denne gjengen med campinglade naiviteter, men det skal fort vise seg at de ikke er alene i denne skogen. Et fint knippe bikarakterer krydrer persongalleriet, og måten de introduseres for oss er både underholdende og passende fordelt utover i historien. Følelser av nærmest alltid å være iakttatt, overvåket og i fare, er ofte tilstede i denne tette skogen. Øvrig natur er forresten usedvanlig flott i denne marka, med flere store vakre fossefall, dramatisk terreng med elver, hengebroer, med mer. Dette setter absolutt en finfin ramme for denne teltturen.

På et nesten umerkbart vis klarer ”Just before Dawn” å være veldig underholdende. Den gjør veldig lite utav seg, sånn egentlig, det er for eksempel lenge før det virkelig skjer noe voldsomt dramatisk, og når det først skjer gjøres det uten klassisk og genretypisk blodsprutende voldelige bilder og scener. Ja så lite blodig og kroppslig fokusert er denne filmen at den rett og slett føles sensurklippet både her og der, men regissør Jeff Lieberman holder seg bare heldigvis for god til å pøse på med slashergore all the way.

Et annet av særtrekkene ved denne filmen er at musikkbruken føles veldig nedtonet. I spenningsscener er den nemlig ofte helt fraværende, noe som gjør at ting muligens for mange også blir ekstra skummelt og overraskende. Det er også befriende å slippe genrens ofte overtydelige og insisterende varsling i musikken om at det nå skal skje noe skummelt. Et gjennomgående plystretema tilfører dog en ekkel og creepy stemning, som om morderen kommuniserer med noe eller noen der ute i skogen. Hva kan dette være?!

Morderen er feit!

Siden morderen allerede vises fra starten av er det ingen vits å skjule det faktum at han er, eh… stor og tykk. Bare dette er nærmest litt uvanlig i seg selv, og hele fyren virker i det hele tatt i dårlig stand til å kunne klare springe etter et eneste offer. Så feil kan man ta, han klarer selvsagt å få slaktet folk ned uansett, det er jo en skrekkfilm må vite. Da er det verre med de typiske stokk dumme ungdommene som også i denne filmen føles ikke alt for intelligente hele tiden. De har også en merkelig form for dempet reaksjonsmønster. De synes ikke å bli særlig oppskjørta eller hysteriske av ting som skjer. Det er for eksempel kun i en 80-talls slasherfilm at man, etter å ha blitt antastet under vann av en ukjent mann, danser og synger bekymringsløst rundt bålet noen timer senere, som om ingenting skulle ha skjedd! Denne scenen, ved vannet, er forresten så merkelig, uventet og smått syk at den nesten er verdt å se filmen for, ene og alene! Den vitner om en leken, rar og forfriskende alternativt tenkende regissør!

Foruten morderen selv, møter gjengen også på andre karakterer ute i skogen, og etter hvert blir følelsen av amerikansk hillbilly-stemning påtrengende. En liten hyllest til ”Motorsagmassakren” er slik også kanskje lagt inn av regissør Lieberman, noe som bare gjør historien enda mer morsom. Og så, som lyn fra klar himmel, kommer det som er filmens aller største overraskelse og twist. Dette skal absolutt ikke røpes hva er, men la oss bare si det har noe med morderen å gjøre. Et svært uvanlig grep, i hvert fall på denne tiden innen slashergenren dette! Og, selv dette gjøres uten brask og bram, uten musikk eller stor ståhei. Smakfullt!

Hysteriske tendenser innimellom

Man skal dog være litt forsiktig i å hylle denne filmen for mye også. Skuespillet av de fleste er faktisk helt greit, noe som tilsvarer ’bra’ og ’godt’ til denne typen film å være. Likevel er den flust av dårlige sider som filmtekniske løsninger, enkle karakterer, klassiske urealistiske handlings- og reaksjonsmønstre, osv. Verst er nok selve manuset, et manus som flere steder føles nesten hysterisk morsomt. Er det med vilje mon tro?! Hør bare hva den ene av kvinnene lirer av seg en morgen hun står opp og kommer ut av teltet; ”Ey! En vaskebjørn (!) har stjålet sminken min i natt! Kan du gå ut i skogen og lete etter den Jonathan?”. Jonathan går høflig ut i skogen han, og leter. Det er absolutt ikke en vaskebjørn som har stjålet sminken dog, men noen helt andre!

Som dere kanskje skjønner så er ”Just before Dawn” en både morsom og vittig film. Fans av eldre slashere vil finne god underholdning i dette her! Det som må omtales som filmens ’final girl’ er en ganske så tafatt jente. Hun har for uvane å stivne helt når hun blir redd, blir handlingslammet og ubehjelpelig. På slutten gjør hun imidlertid noe som vil overraske veldig og få deg til å tenke ’hva skjedde der’?! I en lang rekke overraskende enkeltelementer som ”Just before Dawn” har, er dette en herlig sluttscene som setter et fint punktum for en befriende litt annerledes slasher. Filmen er ikke noe voldsomt skummel dog, men har denne ekle stemningen av altså å bli overvåka og forfulgt uti skogen. Filmens største tvist tilfører dessuten helt nye muligheter innen drapsjakten, noe som løfter sluttdelen godt. Som skrekkfilm er filmen litt imponerende leken, annerledes i sine små men avgjørende grep, og føles som en aldri så liten godbit blant haugen intetsigende slashere av tiden.