I 1950-tallets Hollywood strever en studiosjef for å holde stjernene på matten. I Capitol Studios har Eddie Mannix hendene fulle med sine stjerner og innspillingen av det påkostede kostymedramaet ”Hail, Casear!”. En dag blir plutselig hovedrolleinnehaveren kidnappet, og Mannix blir avkrevd 100.000 dollar for å sette ham fri!

Coen-brødrene er tilbake og denne gang er det en herlig hyllest og parodi på 50-tallets Hollywood, sjangerfilmer, system og politikk som skildres. Navn som George Clooney, Josh Brolin, Scarlettt Johansson, Jonah Hill, Channing Tatum og Tilda Swinton er noen av de virkelige stjernene, som altså mange spiller Hollywood-stjerner selv her. Det filmatiske uttrykket er både fargerikt, spenstig, detaljrikt og derfor en fryd for øynene, mens historien er godt blandet med både humor, vidd, snert og en aldri så liten dose krimmysterium.

Mye typisk Coen-god blanding her altså, men der humoren i god grad er svært lavmælt, småsær og ligger mellom linjene, der er dermed også latternivået sånn passe neddempet og begrenset. Det er både morsomt, fascinerende og tidvis svært underholdende å se denne gangen, drivet og få kikke bak kulissene innen drømmefabrikken. Undertegnede kunne likevel tenkt seg skarpere linjer i manus og enkeltscener, både innen humoren og krimmysteriet, samt i flere av karakterene.

Det er eksempelvis naturlig å sammenlikne Coen-brødrenes typetegninger med Wes Andersons miljø og karakterer, men overdrivelsene føles mindre og flatere enn hans, og dermed blir ”Hail, Caesar!” noe flat og daff i sammenlikning. Sikkert mye smak og behag dette, men filmen er aldri kjedelig eller uskarp, bare altså ikke alltid så tilspisset som Anderson føles som.

Dette sagt, filmen er svært godt variert, med alt fra musikalinnslag, western, og andre filminnspillinger i studio, til drama og mystikk innad i dette studiomiljøet. Selve historiene er likevel ikke fullt så engasjerende som man altså skulle ønsket, flere bikarakterer opptrer kun i noen øyeblikk og får aldri blomstret i noe særlig grad. Når også flere enkeltscener derfor forblir flate, selv med flere glimrende scener innimellom, ja så blir resultatet noe ujevnt. Filmatisk er den dog utvilsomt langt friskere og flottere enn den er i historien og i de ujevnt interessante karakterene, men til sammen blir dette nok en godt fornøyelig Coen-godbit, absolutt.