Den sanne historien om Boston Globes avsløringer av en massiv skandale i den katolske kirken vant årets Oscar for beste film. Noe overraskende tenker kanskje noen, men sannheten er at dette relativt lavmælte dramaet er såpass bunnsolid i alle ledd at filmens aller sterkeste kort i denne sanne historien dermed får ekstra sterk tyngde og vekt.

Regissør Tom McCarthy har et relativt streit filmspråk i sin utrulling av denne skandalehistorien dog. Det er likevel i de små grepene, i geniale men virkningsfulle klipp, enkeltscener og byggingen av hele den narrative utviklingen, at historien utfolder seg så virkningsfullt og innviende for oss publikum. Her er ingen filmatiske stortrommer tatt i bruk eller et overdramatisk lyd- og musikkspor, nei selv skuespillet er helt nede på det troverdige og finstemte sobre nivået.

Og nettopp skuespillerensemblet bestående av navn som Mark Ruffalo, Michael Keaton, Rachel McAdams og Liev Schreiber føles bunnsolid og engasjerte der de sakte men sikkert altså graver frem sannheten om den katolske kirkens ufattelig store og omspennende misbrukskultur av barn. Handlingen og de faktiske avsløringene er lagt til 2001. Avisa Boston Globes iherdig arbeid for å få en solid sak og grep rundt avsløringene er et fascinerende skue i hva viktigheten av pressefrihet, dyktig journalistikk og menneskelig innsats angår.

Samtidig føles også nå 15 år etter filmen fremdeles viktig for både ikke å glemme det som hendte, samt for å understreke hvor mye grums det garantert fremdeles er innad i visse religiøse miljøer. Hele konseptet med religion, presteskap og hva dette gjør med religiøse ledere, både skildres og vies en flott bredde og klokskap i filmen! Bare balansen i skildringen av skyldige/uskyldige, helter og skurker, er smart variert gjort og vier også de anklagedes side en vekt som ikke er alle slike filmer forunt. Regissør McCarthys velbalanserte filmspråk skinner slik igjennom også på dette punktet og karakterene føles aldri for overdrevet eller endimensjonale. Bra!

”Spotlight” er kanskje ikke en Oscar-jurys friskeste valg av ’årets beste film’, til det er denne filmen litt for solid som typisk flink, politisk korrekt og supertypisk amerikansk portrettfilm. Det blir noe ironisk flatt og tidvis uemosjonelt i filmens streithet som nok vil dele folk litt, men at den er knakende dyktig sammenskrudd for øvrig er helt tydelig. Selv om den ikke gnistrer rent filmatisk i særegenheter og som alternativ film, tar den seg igjen på det å være svært engasjerende, solid dyktig og ikke minst drevet av en sterk historie i bunn som på lang vei ”gjør” hele denne filmen til det den er.