Dette poetiske, naturlig realistiske og vakre portrettet er et samarbeid mellom flere nasjoner som Georgia, Russland, Ungarn, med flere. Likevel, historien er så enkel, ren og ujålete at man skulle tro det kun sto et fåtalls mennesker bak. Historien er om en eldre mann som sammen med sitt barnebarn starter med å så korn på en liten, flat øy i en elvemunning på grensen mellom Georgia og Abkhazia.

Her bygger de en liten hytte, sår maisen, steller åkeren og venter på innhøstingen. Men øya ligger utsatt til på grensen i et konfliktfylt krigsområde. Regissør George Ovashvili tegner et meget enkelt og rolig, men samtidig også rått og ærlig filmatisk bilde på en gammel manns syssel på denne øya. Det er nesten ingen dialog i filmen, og et nesten ubeskrivelig behagelig lydbilde for det meste bestående av vind, vannsildring og fugler som kvitrer er som balsam for slitne kinoører!

Filmen kan på mange måter likne fjorårets estlandske Oscar-bidrag i ”Mandariner”, også denne om en gammel mann som på grensen mellom to krigende parter bare forsøker å holde hverdagen gående, samt at også flere andre elementer er slående like. Bruken av lite dialog gjør seg sterkest i virkning da man blir tvunget til å tenke og fundere selv, samt at den svært behagelige tonen og gangen i filmen blir som en egen drivkraft og verdi jo lengre ut i historien vi kommer.

Som filmskaper gjør derfor regissøren noe genialt, han lar virkelig bildene vise, forklare og trollbinde, bilder som forresten ofte er slående vakre og fotografert! På slutten skjer det noe som virkelig setter et utrolig sterkt punktum for historien i det som trolig må bli en av årets aller sterkeste og vakreste filmscener!

”Corn Island” er virkelig en filmatisk perle i ordets rette forstand. Dette er ikke for alle, kan man glatt si. Likevel er den svært enkel å anbefale for alle, om enn bare for å illustrere hvordan man også kan lage film, langt bort i fra tradisjonell kommers filmunderholdning, langt borte fra konvensjoner, filmatiske falske grep og et overdrevet spekket narrativt mas. Sjeldent har en kinofilm innbydd til noe mer likt en filmatisk meditativt og avslappende poetisk opplevelse enn det det er å overvære ”Corn Island”! Hoveddelen av filmen grenser helt på kanten av utdragende, småkjedelig og nesten frustrerende enkel. Den vakre og voldsomme slutten setter dog et knallsterkt punktum, eller… det vil si den skildrer denne sirkelen av hvordan livet er og fungerer, at slutten for noen er fortsettelsen for andre.