Sortkledde Brodie er et utskudd i et hav av sportsidioter og cheerleadere, før han finner seg en åndsfrende i metallhuet Zakk! Når de starter et band, oppdager de at noen mystiske noteark har evnen til å frembringe og påkalle den onde dødsguden Aeloth om musikken spilles. Medmennesker i den lille byen blir dermed demoniske og forvandles til psykopatiske mordere. Brodie, Zakk og deres brokete vennegjeng må stoppe galskapen før det er for sent!

Med sin smått geniale blanding av metallmusikk, estetikk og tematikk, samt splatterkomedie, gjør ”Deathgasm” noe som både føles litt nytt og kreativt morsomt. Det hele er tonesatt av blant annet norsk metallmusikk og filmen føles litt i stilen til ”Shaun of the Dead” og annet liknende av særlig britisk rå humor i samme gate.

Spesielt føles starten av filmen både frisk, morsom og engasjerende. Vi blir kjent med hovedkarakteren i Brodie, et egentlig litt likandes utskudd, men som altså ikke finner seg helt til rette. Hans møte med et knippe andre sentrale karakterer er sånn passe underholdende, helt til det altså virkelig bryter ut i galskap, splatter og gørr!

Det er i god grad fornøyelig og morsomt, særlig i starten. Videre er det litt som om lufta går ut av ballongen i den kreative og den til å begynne med entusiastiske særegenheten ved denne filmen. Det føles nemlig som om filmen mangler nagling, både her og der, og at det påfallende amatør-, b-film og indie-preget både er til hjelp og ikke til hjelp for filmen som helhet. Skuespill og karakterer er ikke så alt for interessante og engasjerende, mens manus og timing ikke alltid sitter som et skudd. Ikke misforstå, fans av både blodig skrekkfilm og metallhuer vil trolig storkose seg uansett, for såpass tro til disse elementene er filmen virkelig!

For oss andre, eventuelt også for kresne metallfans, blir det utover i filmen noe litt daft, kjedelig, forutsigbart og masete over det hele. Splatter og gørr har liksom også, som med alt annet, sine begrensninger i lengden og mengden, spesielt om historien ikke har noe særlig mer engasjerende å tilby. Man motvieres rett og slett ikke nok av karakterene og historien til at ”Deathgasm” blir noe stort annet enn en passe fornøyelig genrelek som uansett skal ha for kreativiteten og det å ta visse grupper på alvor slik sett. Så, for fansen scorer nok dette rimelig høyt og filmen føles svært lite selvhøytidelig, og det er bra!