Pandaen Po fortsetter sine eventyr mot å bli en ekte Dragekriger sammen med sine fem fantastiske venner. Nærmere å bli en voksen Kung Fu-mester enn noen gang, får han imidlertid utfordringer når både hans egen far dukker opp og den store, fæle overnaturlige skurken Kai tar seg som mål å beseire alt og alle i Kina!

Den tredje filmen i rekken av denne populære Panda-animasjonsserien er både vel så flott og minst like svak som de to foregående. Det er først og fremst i historien at det lugger denne gang. Det vil si, denne er latterlig enkel, masete som fy, og er egentlig ikke noe stort annet enn en endeløs lang rekke hendelser som skal rettferdiggjøre kamper, slossing, skumle stemninger og latter. Greit nok dette kan man jo trygt si, men det tar liksom ikke denne filmserien eller karakterene noe stort videre.

På sjarm og humorfronten føles også denne filmen litt skuffende kjip. Det er fremdeles selvsagt herlig å overvære alle disse dyrene, og ikke minst blir en ny pandaverden med en haug pandafamilier et morsomt syn for både store og små. Humoren glimter til her og der, men man ler ikke like helhjertet som særlig i førstefilmen, eller i de beste DreamWorks-filmene. 3D-bruken føles også oppbrukt og egentlig mindre poengsterk, og filmen funker nok vel så bra i ren 2D.

Når dette er sagt, ”Kung Fu Panda 3” er likevel fremdeles aller best rent visuelt og såpass skampen i enkeltbilder og scener at man nesten blir superfrustrert over ikke å få se bildene i mer enn to-tre sekunder! Når også tempoet i det store og hele er så hysterisk og epilepsifremkallende, ja så føles det som det er alt for få pustepauser her. Fargepaletten er uansett så herlig og pen, ofte i varme rødlige farger, at den kinesiske kulturen og bakteppet i setting og landskapet fortsatt føles herlig sjarmerende og tiltrekkende vakker!

Flere av de norske stemmene er dessuten både bra og særegne, noe som er helt avgjørende for å trekke karakterer frem og gi dem liv. ”Kung Fu Panda 3” føles slik litt som et plankekjøringsløp fra DreamWorks. Dette i en tid hvor Disney/Pixar fremdeles må sies å legge kvaliteten og tonen hakket høyere og bedre med sine mer emosjonelle og mer rørende filmer som ”Innsiden Ut” og den kinoaktuelle ”Zootropolis”. Man ser gjerne mer til Po og Co, men da forhåpentligvis med mer nerve og humor.