---

Ingress:

En ensom men effektiv dødelig tyv slår seg sammen med en mektig og hevngjerrig gud for å stoppe den nådeløse mørkets gud som vil ødelegge dette livet, og etterlivet.

Anmeldelse:

Med en blanding av egyptisk mytologi, fantasy og spillestetikk, valser regissør Alex Proyas over oss med dette særdeles masete, voldsomme og nesten ubeskrivelig forferdelige greiene som ”Gods of Egypt” virkelig er.

Det er nesten vanskelig å forklare, man må bare oppleve det selv, og slik blir nesten filmen som en egen anbefaling å regne, ironisk nok.

Historien er altså om den dødelige gutten Bek som sammen med guden Horus (haha, ja faktisk!) må kjempe for å bevare freden i en verden av galskap som kan ha en viss fascinerende fantasyhistorie over seg for dem som liker dette. Selvsagt skal man heller ikke ta disse greiene for høytidelig, men dette gjør ikke filmen noe bedre av den grunn.

Regissør Alex Proyas har dessuten før gjort brukbare greier som ”Knowing”, ”I, Robot” og ikke minst sci-fi klassikeren ”Dark City”, sistnevnte tilbake i 1998. Med ”Gods of Egypt” kan det nesten se ut som at det har tiltet fullstendig for Proyas, i hvert fall i hva filmatisk galskap og CGI-bruk angår!

Ikke fordi dette universet selvsagt er helt avhengig av effekter i svært mange ledd, men fordi alle hendelsene, det narrative løpet og utviklingen er så hinsides masete, rotete og energitappende og overvære. Filmen vil dog helt sikkert oppleves veldig mye mer underholdende for fjortisgutter og jenter, enn for voksne øyne, for det er som sagt nesten ikke en eneste pustepause i denne alt for lange filmen på slitsomme 127 minutter.

I filmens første del merker man fort at dette ikke akkurat er noe Ringenes Herre-aktig møte med Indiana Jones i kvalitet. Det påtrengende visuelle effektbaserte CGI-uttrykket forteller oss fort at man bare kan glemme å prøve seg på kritikk rundt dette. Premissene legges her altså så fort og tydelig at man raskt gir opp å være stort negativ til det ville og nærmest spillaktige uttrykket som varierer stort i kvalitet rent visuelt. Her er dog enkelte smarte, fengende og filmatisk bra løste scener, bare så synd at det er langt flere fæle også som sådan.

Årets kalkun?

Enten man liker lavkvalitets fantasyfilm som mer likner en tulleversjon av Game of Thrones i sitt glossy Hollywood-teatralske uttrykk eller ei, er det unektelig i starten en egen underholdningsverdi i å se navn som Nikolai Coster-Waldau og Gerard Butler sloss så effektene fyker på blåskjerm rundt ørene på dem! I lengden derimot, og den er altså svært så lang, blir dette eventyret så masete, dørgende slitsomt og uengasjerende at betegnelser som ’CGI-overdose’ eller ’fjortis fantasyporno’ nesten ikke yter filmen rettferdighet. Det kan rett og slett virke som Proyas har gitt en lang marsj i både det ene og det andre under denne produksjonen, noe som nesten faktisk kan oppfattes som litt beundringsverdig frigjørende, men bare nesten.

Filmen er verken spennende, morsom, engasjerende eller klarer å skape magi i nærheten av den tematikken den forsøker å formidle. Gudskjelov er ikke denne filmen i 3D, for da hadde det nok klikket helt for undertegnede! ”Gods of Egypt” er høyst sannsynligvis årets største gigantkalkun av en påkostet møkkafilm.