Den forfengelige alkoholikeren og kjente forfatteren Axel Farstad sjekker inn på Grand Hotel for å begynne på sin nye bok. Her blir han imidlertid forstyrret av en tiåring med Tourettes som henger etter ham og er selskapssyk. Det eneste de to har til felles er at de begge er vanskelige å like, samt at begge søker tilfukt på samme hotell. Likevel finner de etter hvert tonen sammen.

Regissør Arild Fröhlich har regien på denne smått sjarmerende dramafilmen om lille Noah som finner vennskap i den rake motsetningen Axel. Fröhlich har tidligere gjort andre barnefilmer som ”Pitbullterje” og de to ”Doktor Proktor”-filmene. Det er derfor litt rart og skuffende at denne siste filmen ikke på langt nær føles like leken og kreativ i sitt språk, innhold eller formidling.

Selve historien legger sant nok ikke i utgangspunktet noe voldsomt opp til lekenhet og tullball dog. Det er nemlig alvorstung tematikk i bunn her, som alkoholisme, mobbing, med mer. Derfor er det på en måte gledelig at man ikke tuller bort dette for mye, og særlig slutten får en tung og litt trist men følelsesmektig ende som føles solid og god! Frem til da er det lenge mellom vittighetene eller de helt store scenene.

Atle Antonsen i rollen som grinebiteren av en egosentrisk fyr, som har fått beskjed av legene om å slutte å drikke eller å dø, er for så vidt stødig nok. I starten er det dog vanskelig å ta ham helt seriøst, til det er vi så alt for godt kjent med ham i alle hans komikerroller.

Det går seg heldigvis bedre til etter hvert, men uten de helt store prestasjonene eller uforglemmelige scenene. Dette har først og fremst manus og regi ansvaret for, og her føles det som om mye er veldig filmatisk skrevet og gjort, en blanding av platthet og kunstighet, som ikke griper om oss så sterkt som man skulle ha ønsket.

Ta for eksempel måten lille Noah avleverer sine replikker på, eller hvor kunstig Max snakker og opptrer innimellom. Det blir noe litt for tydelig filmatisk i både stil, form og karakterer her, mens en grell scene ved en bokopplesning verken har den kraften, troverdigheten eller realismen man gjerne skulle sett for å bli berørt som trolig tiltenkt.

Et tidvis småvittig manus får oss til å trekke på smilebåndene her og der, og samspillet mellom Antonsen og lille Håkon Bøhmer er greit nok. Det er i det hele tatt såpass mye som er ’greit nok’ over ”Grand Hotel” at den får et nærmest overtydelig preg av safe, trygg og småkjedelighet over seg.

Som seer vil man gjerne utfordres litt mer. Få uventede vendinger, mer karakteristikk, både blant karakterer, manus og i filmspråk. Vi har liksom sett så mye av dette her før, enten det er snakk om halvgamle gubber i midtlivskrise, småsøte barneportrett, eller bare mer rene gjenkjennbare dramaelementer som tas opp. Handlingen engasjerer ikke forferdelig mye, mens tematikken bare tidvis er fengende.

Pene og varme bilder, blant annet av et sommerlig Oslo og vakre Grand Hotel, er flotte rammer brukt dog. Det tas også opp interessante og viktige tema som alkoholismen til Max, forskjell på rike og arbeiderklasse, fordommer og holdninger, med mer. Disse elementene er fint brukt, og gir et visst driv og engasjement, men altså ikke overhengende oppslukende.

”Grand Hotel”s vonde alvorlige undertone er kanskje noe av det sterkeste ved filmen, mens flere småkleine scener, replikker og en overhengende flathet tilfører filmen bare sånn passe sjarm, viktighet og uforglemmelighet. Man skulle så gjerne hatt flere slag og knyttenever innimellom.