Søstrene Ravenna og Freya regjerer med jernhånd hvert sitt kongerike. Et knippe vågale og dristige krigere tar derimot opp kampen mot dronningene og deres magiske krefter. Jegeren som reddet Snøhvit og tok makten fra den onde dronning Ravenna, returnerer i denne fortellingen som hopper både tilbake i tid og fremover.

Ny regissør denne gang er den ukjente sjelen Cedric Nicolas-Troyan som jobbet med de visuelle effektene på førstefilmen fra 2012. Og, er det en ting Troyan skal sies å ha lykkes godt med er det nettopp det visuelle.

”Snow White and the Huntsman” ble Oscar-nominert for kostymene og de visuelle effektene, og heldigvis har man videreført nettopp denne kvaliteten også i oppfølgeren.

Det er blant annet igjen en sann fryd å se Charlize Theron i rollen som Ravenna, men denne gang får hun sterk konkurranse om oppmerksomheten av Emily Blunt.

Hvis du syntes førstefilmen var lekker, ja så vil du trolig begynne å sikle underveis når Ravenna og Freya åpenbarer seg i den ene lekre, visuelt slående godsaken, etter den andre, innen kostymer og bekledning! Kombinasjonen gull og sølv, sort og hvitt, gir et tungt preg av kvalitet, tyngde og herlig glamour, noe vi igjen kan takke Hollywood-veteranen og Oscar-vinner Colleen Atwood for!

Musikken er av en annen veteran i James Newton Howard, en musikk som går inn det ene øret og ut det andre, altså ingenting annet enn klassisk stemningsmusikk fra den karen.

Øvrige navn som Chris Hemsworth og nykomling Jessica Chastain gjør greie portretter av helt ok karakterer, men også disse er uten en alt for stor dybde at det gjør noe. Chastains 'Sara' er dog en egenrådig og selvstendig kvinne som ikke vil ha unødig hjelp fra muskelmannen the Huntsman. Hemsworths karakter får dessverre ikke særlig utvikling fra forrige gang og forblir slik bare som et rimelig stereotypisk bilde på en klassisk eventyr-kjekkas.

Det er imidlertid en spesifikk scene som skiller seg ut her... Vår jegerhelt klatrer opp på en fjellhylle, for så å hoppe ned på hustakene under fjellet. Her renner han nedover hustakene, før han etterhvert meningsløst stopper helt opp. Scenen slutter med at han mislykkes og får latterkrampe mens han spør seg selv om hva han i alle dager tenkte på der! Her viser filmen plutselig takter og evne til humor og selvuhøytidelighet, en stil som dessverre ikke blir fulgt opp videre i filmen.

Selve historien går sine egne veier. Klassiske eventyrelementer til tross, forsøker man å gjør sin egen vri på disse etter hvert litt kjente karakterene. Snøhvit selv er ute av dansen, hun nevnes og vises kun i et kort øyeblikk. Det er til en viss grad både kult og bra at man skaper en ny historie her, likevel hoppes det såpass mye frem og tilbake at det føles både rotete og uoversiktlig til tider. Manusmessig imponeres det heller ikke, her er nemlig maaaaasse preik, om lite og ingenting egentlig. En ellers litt merkelig stygg dverghumor føles egentlig lite politisk korrekt i dag, for, heter det egentlig ikke kortvokst? Øvrig humor sitter tidvis morsomt bra og godt, men denne føles som med mye av filmen ellers litt for typisk, mild trygg og klisjé til å engasjere nevneverdig.

”The Hutsman: Winters War” er i det hele tatt verken kjempespennende, morsom eller voldsomt engasjerende som eventyrfilm. Da er det endelig godt at filmens hovedkarakterer føles solide innenfor de rammene og manus de er gitt, samt ikke minst at disse får skinne og sole seg i kostyme- og effektglansen som gjøres dedikert og solid. Enkeltscener er nemlig så lekre, deilig vakre og visuelt snadder at dette alene er verdt filmens oppmerksomhet, en egenverdi som faktisk nettopp får den magien over seg som filmen forøvrig mangler. Bare så synd alt det andre er såpass daft, for hadde man lagt mer driv, engasjement og sterke linjer også andre steder kunne dette blitt store saker.

Enn så lenge er det fremdeles utseende som driver galskapen og som virkelig teller, spesielt for søstrene Ond, som altså går over haugevis med lik for å bli vakrest i verden der! Klarer man å ta filmen som denne audiovisuelle lekkerbiskenen den er, uten for mye substans og nyskaping, ja så får man alltids mye utav dette tross alt.