I et hus i en liten landsby i Chile, ved havet, bor det fire prester og en nonne. De har alle blitt avskjediget i unåde og lever skjermet fra samfunnet rundt dem. En dag blir de konfrontert med sin tabubelagte fortid og trusler og opplysninger fører til at deres rolige liv der på landsbygda trues.

De fire prestene og nonnen kan i første øyekast virke som rimelig forskjellige, men likandes folk der de sysler med sitt, dog under en strengt regelstyrt hverdag. En dag kommer en observatør og oppsynsmann på besøk og skal vurdere deres tilstand, om husboet er liv laga, eller om det fører til problemer i området og må lukkes. Vi får ikke helt solid tak på disse prestene, men de viser seg etter hvert å være temmelig dobbeltmoralske, og videre får vi også hint om hva de alle kan ha gjort av faenskap tidligere.

Dette huset er ikke akkurat verdens kuleste klubb, som dere kanskje skjønner. I starten er det interessante karakterer og setting som skildres. Etter hvert blir det mer og mer provoserende, slitsomt og irriterende, man slutter liksom å bry seg så mye om folkene fordi de er så gjennomført råtne. Slik blir ”El Club” egentlig nok et lite flatterende bilde på prester og deres utbredte moralske dobbeltmoral i mange sammenhenger. Regissøren lar oss likevel sympatisere litt med særlig en av prestene, og ingen skildres utelukkende som fæle, og det er veldig bra!

Likevel, fremstillingen av disse prestene, deres mer og mer tydelige vesen og gjerninger, samt skildring av noen av ofrene, gjør både inntrykk og føles ikke minst som et svært viktig bidrag innen filmhistorien til å sette søkelys på den katolske kirkens ellevilt mange overgrep, skandaler og miljø innad. Årets Oscar-vinner i ”Spotlight” setter også fokus på mye av det samme, og også ”El Club” har gjort seg fortjent til flere større prisnominasjoner, blant annet en Golden Globe.

Regissør Pablo Larrain har et imponerende grep rundt både historien, dens forholdsvis forsiktige utfoldelse, samt avdekkingen og måten vi blir kjent med karakterene på. Rett og slett godt variert skildring over hele fjøla her. Ikke minst blir filmen slik et realistisk og troverdig bilde av en virkelighet man nok har alt for mange steder, men som enkelte selvsagt helst bare vil koste under et teppe og glemme. Ofrene derimot glemmer aldri, og vips har man årsak nok til både å lage en slik film, samt det å sette fokus på denne tematikken!

Til slutt ser vi skildringer av flere typer mennesker som har en iboende ondskap i seg, enten man er dynket i religiøse oppfatninger og livsførsel, eller ikke. Ingen er fritatt fra å være umoralske, men det føles ekstra godt når kirkens forkastelige moralske dobbeltsidighet drites så godt ut!