---

Terningkast:


Ingress:

Vi er under okkupasjonen av Norge på 40-tallet, hvor to tyske soldater har tatt en norsk soldat til fange. De er midt uti den kalde og ugjestmilde norske vinterskogen når et hus dukker opp i det fjerne. Det tilsynelatende varme og kjærlige huset skal dog vise seg å være noe helt annet…!

Anmeldelse:

Regissør Reinert Kiil serverer oss her noe langt annet enn sine forrige filmer ”Hora” og ”Inside the Whore”. Heldigvis kan man kanskje si, men tro ikke at man slipper alt for lett unna med ”Huset” heller. Godstemningene og idyllen er nemlig ikke helt til stede i dette avsidesliggende huset, som på sitt verste kan minne om en helvetesportal av et skrekkens hus!

Velkommen inn...

Når de to tyske og den ene sårede norske soldaten søker ly i dette huset, starter ting virkelig å skje. Sondre Krogtoft Larsen spiller nordmannen, mens Mats Reinhardt og Frederik von Lüttichau spiller tyskerne.

Slitne, sultne og forvirrede, går det ikke lenge før de begynner å hallusinere om både det ene og det andre der inne i huset. Eller, gjør de nå det? Opplegget der inne synes nemlig rimelig forvirrende, er det feberfantasier eller virkelighet det som utspiller seg mon tro?

Det hele starter med heftig, originalskrevet musikk som tonesetter kalde bilder i blå og gråtoneskalaen. Musikken varsler slik virkelig at noe fælt skal komme, og det spares ikke på lydkruttet merker man fort. Inni dette huset er det mørkt, veldig mørkt! Det er både slitsomt og smått irriterende med alle de mørke krikene og krokene, selv om det ikke er vanskelig å forstå motivasjonen og meningen med akkurat dette, vi snakker tross alt skrekkfilm. Enda bedre grunnlag for spenning er det jo derfor, absolutt!

Interiør, setting og kostymer føles riktig og troverdig ut, og det er ikke vanskelig å leve seg inn i tiden, selv om det er lite annet enn soldatene og noe ved huset som spesifikt binder oss til denne tidsperioden.

Som et surrealistisk mareritt

Kiil bruker i stor grad klassiske spenningselementer i bilder og språk på en veldig god måte, som knirkende dører og gulv, vind som slår opp vindu, lys og skygge-effekter, samt en spilledåse og radio som skrur seg på i tide og utide. Det går lenge i slik stil og antydninger, men når det først skjer noe mer konkret vissler det dessverre bort i eksempelvis et gjenferd som bare forsvinner, thats it liksom. Flere tilbakeblikk til hva som har skjedd i huset tidligere vitner om en svært dyster og mørk historie som tegner seg foran øynene våre.

Samtidig som soldatene føler de mer og mer er i ferd med å bli gal, forsøker de å stikke fra stedet. Huset har imidlertid en slags kraft som hele tiden får dem tilbake, og etter hvert kommer marerittaktige elementer som hopping i tid og total noia inn i bildet. ”Huset” er på dette stadiet blitt til noe virkelig surrealistisk marerittaktig som sikkert kan stjele nattessøvnen for de sarte!

For oss andre derimot, er det lite nytt å spore i denne filmen, dessverre. Den gradvise nevnte surrealistiske transformasjonen inni huset er både stilig, visuelt bra gjort, blant annet med noen lekre eksorsismeskildringer. Likevel er det to hovedpunkter som synes å ikke gripe om oss så sterkt. For det første er ikke karakterene all verdens engasjerende eller emosjonelt medrivende, ei heller blir dermed hele resten av historien. Det går mye frem og tilbake, med flere gjentakelser, heldigvis krydret med enkelte skumle småscener, men uten at det sitrer av angstfylt stemning av den grunn.

Filmatisk stil og språk, samt stemninger, kan tidvis minne sterkt om riktig så creepy skrekkspill, som ”Silent Hill” eller ”Resident Evil”, særlig når skillet mellom drøm og virkelighet viskes ut. Til slutt får vi en morsom og interessant kobling til virkeligheten når faktaopplysninger kommer på rulleteksten, opplysninger som binder filmen til stedet Skarnes og omegns virkelige ”mysterier” de drøye 100 siste årene. Her er for øvrig litt ”Død Snø”-stemning, en dæsj ”Rød Snø”-setting, samt umiskjennelige elementer fra ”Exorcisten”.

”Huset” er slik blitt en film som havner litt mellom to stoler, mellom en mer typisk publikumsvennlig genregrøsser, og den mer kunstnerisk særegne. Den føles verken medrivende og fengende nok, ei heller sær og spennende spesiell nok, selv om Kiil helt klart har forsøkt å gjøre mest av det sistnevnte, og det står det for så vidt respekt av! Det blir likevel frustrerende når det skumleste, som eksempelvis eksorsismen, hører fortiden til, mer enn foregår i tiden da soldatene faktisk er i huset. Som utfordring til genren er ”Huset” slik langt mer interessant på papiret og i tidvis utforming, enn den nødvendigvis er som pur effektiv skrekkunderholdning.