---

Ingress:

Rudyard Kiplings bok fra 1894 er, sammen med Disneys velkjente tegnefilmversjon, inspirasjon og grunnlag for regissør Jon Favreaus live-action film. Den lille gutten Mowgli vokser opp inne i jungelen, tatt til seg av en panter med navn Bagheera, og oppfostret av en ulveflokk. En dag blir han og dyrefamilien hans truet av den fryktsomme tigeren Shere Khan som bærer arr fra Menneskene. Han liker derfor ikke menneskegutten Mowgli og sverger å eliminere det han ser på som trussel mot dyrene. Mowgli blir tvunget til å forlate det eneste hjemmet han kjenner, og må legge ut på en fengslende reise for å finne seg selv.

Anmeldelse:

Det er svært mange fallgroper å gå i både når man filmatiserer en allerede kjent klassiker, samt forsøker å gjøre det med topp, ny teknologi. ”Jungelboken” har imidlertid klart å bli så oppriktig engasjerende, trollbindende effektiv og oppslukende, at den som helhet blir en fantastisk opplevelse!

Det kan være lett å ta mye for gitt når såpass mye fungerer. Bare tenk på hvilket CGI-mareritt dette kunne blitt, hvor kunstig, oppstykket og klisjé historien om Mowgli kunne blitt formidlet. Favreau klarer å unngå det aller meste av slike typiske feller og grep som alt for ofte Hollywood faller for. Når man sitter og tenker på hvor utrolig mye som må ha vært gjort foran grønnskjermer her, ja så er det regelrett magi det som oppstår i de ferdige bildene og scenene!

Lille Neel Sethi i rollen som Mowgli er et funn! Hans sjarm og uttrykk i sin barnlige men også voksne tilstedeværelse, oser den todelte typen menneske han må være, etter å ha vokst opp ”alene” i jungelen.

Mot ham spiller stemmer av Bill Murray som bjørnen Baloo, Ben Kingsley som panteren Bagheera, Idris Elba som tigeren Shere Khan og Scarlett Johansson som slangen Kaa, bare for å nevne noen.

Den narrative og filmatiske velbalanserte fordelingen av både action, drama, dialog, tempo og varierende handling, gjør filmen hele tiden medrivende og engasjerende. En haug med glimrende enkeltscener gjør at man umiddelbart vil se filmen om igjen, om enn bare for å nyte detaljrikdommen og nivået i bildene, komposisjonene, effektene eller de enormt maleriske stemningene.

Skal man pirke på noe så kan man alltids beskylde filmen for å tillegge dyrene en litt vel amerikanisert kul og moderne talemåte, noe som føles litt unødvendig flåsete og barnslig, tross alt. Dette blir likevel som småpirk å regne, ikke minst fordi det delvis også er med på å skape noe annet i manus, nemlig den velfungerende humoren som titt og ofte avveksler direkte skumle og spennende hendelser.

”Jungelboken” har en imponerende og fantastisk grad av familievennlig fyldig underholdningsverdi over seg. Som filmteknisk produksjon er den en åpenbaring som CGI-spekket 3D-film og viser slik hvor bra det kan gjøres, på sitt aller beste!

Disse filmatiske virkemidlene og grepene går så sømløst hånd i hånd at det er vanskelig å se for seg gjort bedre og mer velfungerende. Se bare eksempelvis på scenen med orangutangkongen Louie i tempelet, en scene verdt filmhistoriebøkene alene!

Ekstra imponerende er det at filmen vil tilby en like stor opplevelse for barn som for voksne, noe som gjør at den virkelig fortjener stempelet som sterk familiefilm. Det er en nerve her, samt et driv i suggerende actionscener, som ”gjør” mye ved filmen, og slik videre holder oss veldig engasjert.

Historien i seg selv formidler dessuten et så rørende respektabelt og viktig bilde på naturen, jungelen, og dyr, at man kan få en tåre i øyekroken av mindre! Foreløpig årets store Oscar-kandidat dette på den tekniske siden, samt meget gjerne årets familiefilm for øvrig. Både Disney og Kipling selv har nok for lengst snudd seg i vill begeistring i graven!