Den 10 år gamle Mohammad vokser opp på Gazastripen med sin søster, familie og venner. Barna drømmer om å lage sitt eget musikkband, og Mohammad selv er et fantastisk sangtalent. Han drømmer om å bli en stjerne, og som eldre ungdom rømmer han fra Gaza til en audition for arabisk ”Idol” i Kairo. Her seiler han igjennom den ene utfordringen etter den andre, og han bringer håp og gled til mennesker som til daglig er mest vant til bunnløs fortvilelse og desperasjon.

Den sanne historien om Mohammad Assaf er bakgrunn for denne reisen. Det er en kjent sak at Assaf i dag er en veletablert stjerne og FN-ambassadør, selv om han enda må ha spesialtillatelse for å komme inn og ut av Gaza. Historien hans formidles flott av både Mohammad som barn og voksen, selvsagt av to forskjellige skuespillere.

Første del av historien skildrer Mohammads barndom, hvor han og vennene tjener seg noen sårt tiltrengte penger som bryllupssangere og musikkgruppe. En dag blir hans søster syk og dårlig og må kaste inn årene, mens deres felles drøm og lidenskap for musikk skal følge Mohammad videre også ungdomsårene.

Så hoppes det syv år frem i tid, Mohammad er blitt voksen gutt og sangtalentet får et voldsomt driv for å komme seg bort, vekk i fra et Gaza uten håp, mening eller muligheter. Han drives til det ekstreme, nemlig å ta seg inn i Egypt ulovlig, og det får bære eller briste.

Som sannhetsportrett og skildring har ”Idol” mange av de klassisk fortellende veggene som den lener seg til. Alt fra en forklarende og sjarmerende barnsdomsdel, hvor lidenskap, energi og drømmer presenteres, via en tøff kamp mot målet, mot fiender og farer. Filmatisk er det veldig pene bilder som skildrer et Gaza som både da og nå selvsagt er svært preget av sin turbulente tid og historie.

Det er derfor utrolig godt, og flott, å se denne optimistiske, herlige og positive vinklingen på barna! Vi ser det på Mohammad og vennene; de er en helt ny, ung og optimistisk generasjon.Deres foreldre er kloke av skade, skeptiske, konservativt strenge og kan virke som å ha mistet håpet rundt mye grunnet krig og jævelskap.

Nettopp derfor varmer det så sykt godt å se Mohammad som representerer en ny generasjon som verken vil eller akter å råtne på stedet han er født, ei heller gi opp drømmer og ønsker for livet sitt!

”Idol” får slik akkurat den viktige, breddekkende og viktige moralen som også den utrolige sanne historien hans fikk, nemlig at det finnes svært mye annet å engasjere seg i enn eksempelvis religion, militærutdannelse, begrave seg i hat, død og fordervelse! Han er som en håpets, og fredens gutteversjon og likemann til Malala, både fordi han turte, aktet og ville, samt aldri sluttet å følge drømmen sin!

Det høres ut, og er, som en kjempeklisjé av en Hollywood feelgood, men det funker godt, selvsagt denne gang ekstra mye fordi alt er en sann historie.

Filmatisk med sin store bruk av ufarligheter og filmatisk kunstigheter i manus og fortellerteknikker, kommer den ikke opp i skyene i kvalitet, men som helt grei feelgood funker dette veldig godt.

Når vi så mot slutten plutselig får se den virkelige Mohammad, til ekte bilder av jublende menneskemasser og tv-sendinger som heier ham frem som det enorme idolet og forbildet han er, ja da kommer virkelig klumpen i halsen, om man ikke har fått den for lenge siden da!