Pierre og Manon lever og jobber sammen som filmskapere. Da han innleder en affære, surner samlivet i mistanker og forakt, men Manon har selv også sine egne hemmeligheter…

Regissør Philippe Garrels portrett av dette franske paret er såpass rett frem, herlig direkte og ærlig, at det er vanskelig ikke å bli revet med!

Det som starter som et romantisk og sjarmerende par og forhold, utvikler seg til å bli et sjalusi- og pardrama som tar opp alle de riktige trådene, legger lite i mellom for å skåne eller formilde situasjonen. Det er både engasjerende, spennende og ikke så rent lite provoserende å se skildringen av kjønnene i mannen Pierre, hans elskerinne Elisabeth, og opp mot hans kjæreste Manon.

Kjønnsrollene er ganske så stereotypiske, på flere måter, men i dette ligger også kraften i erkjennelser rundt at det jo er nettopp slik vi ofte er, både menn og kvinner.

Heldigvis går verken han eller hun fri for flersidig oppførsel og kritikk, og summen blir en svært så engasjerende og ærlig skildring av mann og dame, og deres personlige forhold som nok mang en seer dessuten vil kjenne seg godt igjen i!

Formmessig gjør dette dramaet seg veldig godt i sort/hvitt. Det blir liksom noe litt gammeldags, men også derfor tidløst over det hele. Pierre og Manons kamp for kjærligheten viser videre klassiske sider som egoisme, varierende evne til å kommunisere, samt selvskjerping av ulik grad. Skuespillerne er svært troverdige og naturlige, mens deres håndtering av situasjonene er selve drivkraften i historien. En sterk og minneverdig liten knallfilm dette!