Et portrett av oss mennesker igjennom mange vitnesbyrd, små historier og livsopplevelser, iblandet naturbilder som kan ta pusten fra deg, er ingrediensene og rammene rundt denne dokumentaren. Hvem er vi mennesker, har vi en felles erfaring, på tvers av kulturer og samfunn? Igjennom alle disse medvirkende menneskene får vi et innblikk i mye av dette, og luftige og visuelt spektakulære bilder understreker både kontraster og koblinger til tematikken.

”Human” er et litt spesielt filmprosjekt som er finansiert at to forskjellige organisasjoner, laget for og av mennesket som rase. Menneskene som snakker er alt i fra krigsofre, ekssoldater, hardtarbeidende bønder, og ellers vanlige folk fra hele verden. Ambisjonene er altså store med denne filmen, og det er som å overvære selve definisjonen på et menneskeportrett!

Og, det funker, som bare det! Den verdenskjente fotografen Yann Arthus-Bertrand står for regien, han kan virkelig sine flyfotos, noe som går igjen i hele filmen, både som fly-, helikopter- og dronebilder. Naturbildene viser storslått natur, mennesker i arbeid eller annen aksjon, gjerne altså fra lufta, noe som tidvis skaper hakesleppvakre bilder og ikke minst understreker storheten både ved naturen, menneskeheten og samspillet der imellom.

Bildene funker nærmest som pustepauser fra vitnsebyrdene. Disse er til gjengjeld ofte svært sterke, dramatiske og emosjonelle, vi får nemlig servert alt i fra dagligdagse observasjoner fra mennesker og vårt virke, til helt spesielle og utrolige ting.

Slik veksler ”Human” hele tiden mellom vitnesbyrdene og naturbildeavbrekkene, et stort sett godt og effektiv balansert opplegg dette. ”Problemet” gjør seg gjeldende et stykke uti filmen, når man skjønner at hele filmen bare skal være slik, hele veien. Når filmen så er på hele 3 timer og 10 minutt, ja da blir det etter hvert slitsomt å hele tiden mates med sterke historier, alle selvsagt tekstet på engelsk siden det er folk fra hele verden som snakker.

”Human” er slik ikke den mest passende og ideelle kinofilmen som sådan. Den gjør seg langt bedre som en tredelt minisere på Netflix for eksempel, enn på kino, noe den garantert kommer til å bli etter kinodistribusjonen. Undertegnede kan nemlig nesten ikke tenke seg hvem som orker å løse billett til en så lang kinofilm, og slik sett er det nesten litt rart at den nettopp settes opp på kino.

Orker man derimot å holde ut, ja så kan det nesten garanteres at man kommer ut av kinosalen mentalt utslitt etter å ha svelget den ene klumpen i halsen etter den andre! Tårer vil presse på og tankene surre rundt hvor både jævlige, gode og merkverdige vi mennesker kan være, mot oss selv og hverandre.