Paret Kelly og Mac får nok en gang et studenthus som nabo og denne gang er det en festglad kvinnelig studentforening som plager vettet av dem! Det uheldige paret må alliere seg med både ung som gammel for å forsøke å dempe naboene da huset deres er lagt ut for salg og ikke må synke i salgsverdi!

Forrige gang var det et såkalt fraternity-hus som plaget dem, et hus hvor mannlige studenter bor. Denne gang er det altså jentene som inntar nabolaget, frontet av utskuddselev Chloë Grace Moretz og hennes to nerdevenner som ikke finner seg til pass med skolens ofte øvrige kroppsfikserte babes. De leier derfor dette huset selv og starter en alternativ jentegjeng som ikke trenger kle av seg og ha sex for å kunne ha det gøy.

Kler av seg er det imidlertid en annen som ofte gjør. De får etter hvert uventet hjelp fra ex-fraternity Zac Efron, en kar som har spesialisert seg på slike kjekkasroller. Her fungerer han, igjen, som kropps- og eyecandy, dyppet i lavere IQ enn de aller fleste. Slik sett går han rett inn i regissør Nicholas Stollers hensikt med å forsøke å oppdatere og modernisere den amerikanske kommerskomedien på enkelte områder.

Og lykkes han? Vel… det er unektelig både tidvis morsomt og underholdende og overvære denne filmen. Ikke fordi det er haugevis med både klisjéer og umorsomheter her også, men fordi den delvis snur om på kjønnsroller og forventninger. Slik klarer den i det minste å føles mer som moderne og viktig på sin egen lille måte.

Det er også herlig å se at mye blir normalisert her, som homsebryllup, kjærlig vennskapsforhold mellom menn/gutter, likestilling, jenter som ikke kler seg horete og ønsker annen oppmerksomhet enn for kropp og utseende, med mer.

Småmorsomme poeng rundt generasjonsforskjeller, foreldreskap, kjønnstematikk og enda mer sexisme er gjennomgående tematikk her, og det funker da greit nok her og der. Enkelte morsomme biroller av kjente fjes som Lisa Kudrow, Selena Gomez, Dave Franco og Kelsey Grammer løfter underholdningsverdien også.

Filmen føles som å ha et overskudd det er enkelt å like, med en uforutsigbarhet som i god grad er med på å holde på interessen. Den er såpass vill og gal at det virker som den nesten gir opp å være for klisjé, og heller gir litt f i hele greia og leker seg videre!

”Bad Neighbours 2” røsker i det minste litt opp i stereotypier, faller på trynet og bruker dem selv også (inkludert motsatt sexisme), men føles til slutt som en film som går litt i riktig retning likevel. Hvor lei er man nemlig ikke av amerikanske dusinkomedier som aldri går fremover, verken i skildring av kjønn, ungdomsnegativisme og humor som baserer seg mest på skittsnakk og øvrig patetisk manus?

Ikke at denne filmen slik er som gull nødvendigvis, men den leker seg og akter samtidig å si noe, det merkes i regi og manus! Noe voldsomt morsom er den dog ikke, og fort glemt, men undertegnede vil heller se denne om igjen ti ganger enn enda en komedie av Will Ferrell eller Adam Sandler! Skjønner?!