En gruppe aktivister reiser fra New York til jungelen i Amazonas for å rette søkelys og fokus mot en utrydningstruet indianerstamme. Etter en flyulykke blir de tatt til fange av den samme stammen av urbefolkning de forsøker å beskytte.

En aldri så liten belæring om livets mange ironiske hendelser der altså, i regi av skrekkregissør Eli Roth. Mye kan sies om Roth og hans mange uspiselige filmer, som ”Cabin Fever” og ”Hostel”. At de ikke akkurat er filmatiske mesterverk er man helt enige om, men en viss egenverdi av underholdning har da filmene likevel.

”The Green Inferno” er også slik, en film som både er filmatisk billedlig pen og fargesterk, ja nærmest glossy pen til å være så stygg tematisk. Dette er selvsagt for å få blod, kjøtt og jævelskap rødere og enda mer visuell sterk må vite, ikke nødvendigvis for å skildre den vakre regnskogen i all sin grønne prakt! 

Vi møter på hovedkarakter Justine, ganske så bra spilt av Lorenza Izzo. Hun blir engasjert i kampen for kvinners rettigheter i regnskogen, blant mye annet, og hun etableres som vårt moralske og likandes ankerpunkt i filmen. Greit nok, for hun funker bra, føles ujålete, jordnær og er derfor lett og like.

Da er det verre med flere av de andre uspiselig skrevne karakterene, som eksempelvis den klassiske dumme ’klovnen’ i aksjonsgruppa, Lars, og ikke minst den provoserende irriterende sekt-liknende lederen Alejandro. Det blir fort så tydelig at han nettopp skal provosere at han går langt utover både troverdighet og sannsynlighet.

Filmens første halvdel er definitivt mest både engasjerende og interessant. En lang, grundig og viktig oppbygning føles veldig god, for her får vi både etablert karakterengasjement, en god dose troverdighet og ikke minst viktig tematikk knyttet til nedhogst av regnskog og behandling av urbefolkning. Det er med andre ord ikke vanskelig å bli engasjert, bra!

Men, nå er da dette en gang vel så mye en skrekkfilm, og i Rothsk ånd, noe som innebærer en sikker kommende stor dose blod og kvalm. Som film med 18 års grense i 2016 sier det seg selv at det som kommer er røft og brutalt.

Filmen har allerede rukket å bli 3 år gammel, men aldri for sent for å få satt opp også slike ekstreme filmer her til lands, det er det tross alt litt for lite av uansett! Det er videre lite hemmelig at stammen som Justine og gjengen blir funnet av er en kannibalstamme, noe som innebærer etter hvert ekstreme voldsscener hvor denne innfødte stammen mesker og flesker seg i menneskekjøtt. Måten det skildres på er derimot ikke så verst, faktisk, det føles nesten som realistisk, hverdagslig og helt naturlig for dette folket.

Som skrekk forblir filmen dog ganske lite skummel, spesielt fordi det ikke er vanskelig å skjønne hva som kommer. Interessant nok går det hele over i ren komedie etter hvert, og skrekken forsvinner da absolutt helt bort. For fans av eldre kannibalskrekk er det helt klart en god egenverdi i filmen, mens for oss andre blir det mer smakløst og meningsløst det hele.

”The Green Inferno” og Eli Roth har blitt beskyldt for mye med denne filmen, ikke minst for sitt forutinntatte og grelle portrett av innfødte som kannibaler. Likevel, akkurat dette føles faktisk ikke som så provoserende at det gjøre noe. Det er tross alt i skrekkfilmens navn, og da bør man vel tåle slikt?

Roth skal også da i så fall ha ros for noe annet, nemlig at han samtidig også tegner et grelt bilde av oss vestlige og ”normale” som både brutalt griske, usmakelig lite sjarmerende og direkte mindre intelligente. Dette er en egenverdi i denne filmen, i hva kritikk og portrett av mennesker angår, så ikke glem dette folkens, enten man liker eller mer vil spy av denne filmen for øvrig.

Det føles derimot som ren bom og mindre meningsfullt å først etablere denne gode oppbyggende delen, hvor altså svært så interessant og viktig tematikk behandles, men for så bare å rive det brutalt og latterlig ned igjen med denne kannibalskildringen. Det er som to potensielt helt forskjellige handlinger og filmer er smeltet sammen med det resultat at Roth biter seg selv i halen. Ironisk nok føles jo derfor dette filmprosjektet like smakløst og meningsløst skildrende, som oss menneskers inntog og hogst i regnskogen og hos urbefolkningen!

Viktigste av alt blir det likevel å påpeke at som underholdningsfilm er ”The Green Inferno” ikke særlig skummel, i hvert fall ikke om man har sett langt skumlere filmer før. Filmen prøver på den annen side ikke å være seriøs og satirisk vellykket nok til heller å bli særlig provosert av.