Den 12 år gamle Anna er sendt til landsbygda for sommeren. I en villa ved vannet treffer hun Marnie, ei jente som ingen andre enn Anna ser. For alle andre i bygda er huset forlatt, men når Anna nærmer seg er det som om tiden stilles tilbake og huset fylles med liv…

Ser Anna syner? Er Marnie et spøkelse, eller bare en fantasivenn? Noe av dette er problemstillingen i Studio Ghiblis siste vakre eventyr. Tematikken går denne gang i mye klassisk fint fra denne kanten, som barndom og ungdomstid, ferieopplevelser, friheten og usikkerheten i denne alderen.

Historien om Anna er dog en nesten usedvanlig trist en. Hun er nemlig veldig introvert og beskjeden, har ingen venner på skolen, men synes å blomstre opp når hun altså reiser på landet og treffer denne Marnie. Ellers er hun forferdelig ensom og har vokst opp hos fosterforeldre da hun mistet foreldrene som barn.

Filmen og historien dveler ofte og mye på dette triste, og etter hvert regelrett strømmer tårene ut av Anna, mens også døden og annet vondt skildres.

Som barnefilm er ”Marnie” derfor altså merkelig dyster. Det er selvsagt både bra og godt at barn får en slik realitysjekk om de ser denne filmen, for all del, men det er også litt småmorsomt å se kontrastene mellom denne og nærmest samtlige Disney-filmer!

Det amerikanske studioet hadde trolig ikke villet tatt i denne triste historien med ildtang en gang, for øvrig basert på britiske Joan G. Robinsons roman. Slik blir det en både ”forfriskende” og ny tung glød over denne Ghibli-filmen som gjør genren godt, men altså er tung og trist.

”Marnie – min hemmelige venninne” er solid og klassisk sterk på svært mye av hva Ghiblis filmer er kjent for. Den alvorstunge historien er tøff og dristig i en barnefilm, og trolig vil ikke dette akkurat være folks Ghibli-favoritt i ettertid, til det er den for dyster.

Likevel er den nydelig i all sin realisme rundt måten barn husker ting på, opplever hendelser og relaterer seg til virkeligheten på når man er liten. Alt dette er med på å skille den ut, og det står det respekt av!